ANMELDELSE: The Hairy Ape, Old Vic Theatre ✭✭✭✭✭

Bertie Carvel i The Hairy Ape. Foto: Manuel Harlan The Hairy Ape

The Old Vic Theatre

28. oktober 2015

5 stjerner

Kjøp billetter Det viser seg at det faktisk bor en mann i månen. En hovmodig, selvtilfreds mann som ser ned på de små, ubetydelige skapningene (for ham) nedenfor. Ubetydelige i den forstand at han aldri vil møte eller snakke med dem – men betydningsfulle fordi det er deres harde arbeid og varekjøp som har løftet ham opp til toppen.

I måneskinnet som stråler fra denne «månemannen», befinner det seg en innhegning i en dyrehage der en gorilla blir hånet av en høy, kraftig arbeidsmann. Det er ikke en ekte gorilla – det er en mann i kostyme – men inntrykket er krystallklart og litt makabert utfordrende. Men ikke på langt nær så utfordrende som arbeideren selv, som er fanget i et kaos av gryende selvbevissthet, brennende opprørstrang mot samfunnet som setter ham i bås, og en besluttsomhet om å fremtvinge endring med voldelige midler.

En ung kvinne fra overklassen har latt katten komme ut av sekken ved å kalle arbeideren et «skittent udyr». Dette sender ham ut i en spiral av sinne og sjelegransking, spilt ut mot et bakteppe av kapitalistiske og sosialistiske bilder, helt til han slipper gorillaen ut av buret...

Dette er Richard Jones' nyoppsetning av Eugene O'Neills «supernaturalistiske» stykke fra 1922, The Hairy Ape, som nå spilles på The Old Vic. Dette er den andre produksjonen i Matthew Warchus' første sesong som kunstnerisk leder. Det er en storslått prestasjon, full av ambisjoner og drevet av en tydelig kunstnerisk nerve. Bildet av arbeideren som holder sin monolog, badet i kapitalismens kalde måneskinn ved siden av et gult bur med en gorilla, er et av de mest slagkraftige og visuelt overveldende bildene man har sett på en London-scene på lenge.

Faktisk var følelsen av at dette kunne vært en opera gjennomgående – konseptuelt sterkt, levende, symfonisk og dypdykkende i vanskelige følelser, men samtidig sublimt. Bortsett fra mangelen på orkesterpartitur, var det en ekte følelse av forhøyet virkelighet og altoppslukende innlevelse som man finner i virkelig gode operaproduksjoner. Jones' omfattende erfaring som operaregist har her blitt utnyttet til det fulle.

Aletta Collins' koreografi forsterket denne følelsen. Det mannlige ensemblet utførte knivskarpe rutiner som på en fengslende måte formidlet følelsen av trange arbeidsforhold og tungt, fysisk slit – nærmere bestemt kasting av kull inn i fyrrommene. De formidlet en umiddelbar følelse av svette, varme, smerte og kameratskap. Det var en skjønnhet i bevegelsene som forførte, samtidig som det understreket hvor nådeløst miljøet var.

Ensemblet i The Hairy Ape. Foto: Manuel Harlan

Stewart Laings scenografi er bemerkelsesverdig i alle ledd. Han utnytter scenerommet på originale måter, skaper spesifikke rom i et kalejdoskop av muligheter, og lar handlingen flyte sømløst fra maskinrommet i et cruiseskip til New Yorks berømte Fifth Avenue.

Sentralt i scenografien står et stort rektangulært bur som representerer maskinrommet. Det er gult, sterilt og nakent – med sprinkler langs hele den ene siden. Her møter vi først hovedpersonen Yank og kollegene hans mens de slapper av i en pause. Senere ser vi dem i hardt arbeid foran de brennende ovnene. Til slutt blir buret dyrehagens innhegning der Yank møter gorillaen.

Gult er en dominerende farge gjennom hele stykket og representerer kapitalismens overflod. I en eksepsjonelt stemningsfull scene senere i stykket, kommer New Yorks rike ut fra kirken med ansiktene dekket av ansiktsløse masker og gule sko eller hansker. Deres likegyldige dans er trollbindende å se på. Det er et smart grep å bruke gult for å representere rikdommens feller og fasader. (Et lignende grep ble brukt med stor suksess i Broadway-produksjonen av The Visit nylig).

Mimi Jordan Sherins lysdesign er helt enestående. Hun blender nesten publikum idet stykket starter, som en symbolsk advarsel om det harde som venter, og tvinger oss til å lukke øynene slik at det er en lettelse når de åpnes igjen. Med dette ene grepet krever Sherin at man følger med på det Jones og Laing har planlagt. To andre detaljer brenner seg fast: øyeblikket der Sherin bader scenen i blodrødt lys for å symbolisere mennenes slaveri foran flammene, og øyeblikket da månen dukker opp og tar styringen over rommet i en mild kveldsglød som vanligvis er forbeholdt romantiske møter.

Egentlig er det ingenting å utsette på den fysiske produksjonen. Alt fungerer vakkert, og de ulike stedene Yank havner – inkludert et fengsel og kontoret til fagorganisasjonen IWW – formidles på en måte som kjennes på kroppen. Scenene med mennene i lasterommet som hviler, krangler og dusjer, er råe og autentiske: koreograferte og overdrevne bevegelser forsterker virkeligheten på en herlig kontraintuitiv måte.

Stykket hviler i stor grad på en monumental hovedrolleprestasjon. Yank – den store, tankeløse «hårete apen» (eller er han det?), bare muskler og kjeft – får en slags åpenbaring når han skremmer en ung kvinne fra sosieteten. Han forlater skipets trygge rammer for å utforske New York og finne ut hvor han hører hjemme. I Bertie Carvel har Jones funnet den perfekte stjernen.

The Hairy Ape. Foto: Manuel Harlan

Carvel kanaliserer auraen til Hugh Jackmans Wolverine og er så langt unna rollen som Miss Trunchbull som man kan komme: anspent, utrolig høy (hvordan får han det til?), brutal, muskuløs og urokkelig – en villmann som knapt er temmet. Det er en eksplosiv, men kontrollert prestasjon som dykker dypt ned i arbeiderens kår og måten de privilegerte utnytter dem de er avhengige av.

Det er visse utfordringer med diksjonen, delvis på grunn av den spesifikke og ujevne aksenten han bruker. Men i denne operatiske rammen gjør det ingenting. Hans tolkning av O'Neills lyriske språk – som veksler mellom å være brutalt, reflektivt og barnlig – er vakker. Følelsen av hva Carvels Yank føler og tenker er alltid krystallklar, som om han sang arie etter arie på et fremmed språk. Det er en tydelig musikalitet i tilnærmingen, noe som gjør at den siste satsen føles riktig i sin resignerte stillhet.

Hele rollebesetningen er utmerket, men Buffy Davis (som Mildreds tante), Stefan Rhodri (en irsk kollega), Adam Burton og Callum Dixon utmerker seg spesielt. Og til tross for kostymet var Phil Hill strålende som den forvirrede gorillaen.

O'Neills stykke har ikke mistet noe av sin kraft. Det føles like sjokkerende og aktuelt i dag som det sikkert gjorde i 1922. Jones' produksjon er ikke bare vakker å se på, men minner oss om at spørsmål om undertrykkelse og urettferdighet fortsatt er relevante. Verden styres kanskje ikke like direkte av industrieiere i det 21. århundre, men vi har fortsatt en mektig elite og arbeidere hvis liv preges av ulikhet mens de rike blir rikere.

Det kan virke tilfeldig at The Hairy Ape åpner i en tid med politisk debatt om sosiale kutt, men det er uansett treffende. Dette er et stykke som tvinger deg til å vurdere din plass i verden og rollen samfunnet tildeler deg. Det er akutt og fengslende – en fryd for sansene fra Jones, Laing, Collins, Sherin og en elektrisk Carvel.

Hvem er egentlig «The Hairy Ape»? Jeg setter pengene mine på mannen i månen.

The Hairy Ape spilles på Old Vic frem til 21. november 2015

Foto: Manuel Harlan