ANMELDELSE: The Memory Of Water, Hampstead Theatre ✭✭✭✭✭

Libby Purves, vår faste TheatreCat-kritiker, anmelder The Memory Of Water som nå spilles på Hampstead Theatre.

Adam James, Laura Rogers, Carolina Main, Lucy Black og Kulvinder Ghir. Foto: Helen Murray The Memory Of Water

Hampstead Theatre

Vurdering: ✭✭✭✭✭

Bestill billetter

Dette portrettet av tre kranglevorne søstre som utveksler minner og avsløringer i dagene før morens begravelse en snørik vinter i Yorkshire, var et gjennombrudd for Hampstead Theatre for 25 år siden: en debut av Shelagh Stephenson, som selv er én av fem søstre. Stykket ble plukket opp av teatret og finpusset til perfeksjon av Terry Johnson, vant en Olivier-pris, og gikk videre til både West End og USA. Det har på ingen måte falmet.

Lizzy McInnerny. Foto: Helen Murray

Mens vi alle vender tilbake til teatersalene, er det en helt spesiell glede å se stykker som kan oppleves på ulike måter avhengig av humøret. Her kan man enten fordype seg i refleksjon over minnets natur, det faktum at – som dronningen så treffende bemerket – «recollections may vary», og de brutale konsekvensene av Alzheimers. Alternativt, og kanskje særlig som kvinne, kan man fryde seg over det skarpe og gjenkjennelige portrettet av en spesifikk generasjonskløft fra det 20. århundre: mangelen på forståelse og snev av misunnelse mellom de «tradisjonelle» husmødrene og deres karrierebevisste døtre som søker frihet og bryter tabuer. Gjenferdet eller minnet av gamle Vi i stykket taler for mange mødre i min generasjon med den triste replikken «Jeg klarer visst ikke å få taket på noen av dere». Eller, som et tredje alternativ, kan man rett og slett nyte stykket som en strålende mørk komedie.

Kulvinder Ghir, Laura Rogers, Caroline main og Lucy Black. Foto: Helen Murray

Skuespillerprestasjonene er plettfrie: Lucy Black er den nervøse, organiserte Teresa, gift med den trauste Yorkshire-mannen Frank; Laura Rogers er Mary, den ironiske og dyktige nevrologen som har et langvarig forhold med en gift TV-lege; Carolina Main er den yngste, Catherine, som kaster seg hjelpeløst, hysterisk og som innbilt syk mellom utro kjærester. Tidlig i stykket, når de tre er alene i morens silkekledde sovekammer, er de raske ordvekslingene fantastisk morsomme, krydret med jentepratens absurde digresjoner: krangler om hvem som ble glemt igjen på stranden som plutselig svinger over i replikker som «Begravelsesagenten har en plasthånd...». Det fysiske språket deres er perfekt. Catherine ligger opp ned og klager over at hun aldri var favoritten eller egentlig ønsket («Hun trodde jeg var overgangsalderen!»). Mary er kalkulert kjølig og defensivt kjønnsløs, mens Teresa er en spent bunt av bitterhet.

Carolina Main, Adam James og Laura Rogers. Foto: Helen Murray

Når Mike – den gifte kjæresten – ankommer, frossen og gretten etter en lang togreise uten varme, endres kjemien. Adam James er perfekt i sin profesjonelle distanse og allerede synlige upålitelighet når det gjelder forpliktelsene overfor Mary. Når Kulvinder Ghirs Frank dukker opp og finner kvinnene i fullt hysteri mens de prøver sin døde mors forferdelige cocktailkjoler, leverer han en av de beste komiske entré-monologene på mange år. Han kommer rett fra en forpult salgskonferanse, fjorten timers omvei fra Düsseldorf ved siden av en pratsom og sprø dukkefører for døve. Hans lodd i livet er hardt i bransjen for helsekost: «Prøv å leve på gåsefett og sylteagurk i et gryende demokrati» mens du prøver å selge dem bidronninggelé.

Kulvinder Ghir og Adam James. Foto: Helen Murray

De gode replikkene kommer på løpende bånd, og hver karakter har minst ett bravurnummer, en arie over livets frustrasjoner. Teresa blir, som Frank sørgelig spår, helt «dement» når hun styrter whisky rett fra flasken og avslører stykkets tristeste sentrale hemmelighet – et øyeblikk som er nesten Orton-aktig i sin sjokkerende kraft. Catherine blir til slutt dumpet på telefonen av sin siste spanske restauranteier og mister seg selv i et ensomt og elendig raseri, mens de andres kroppsspråk tydelig viser at dette ikke er det første sammenbruddet, og mennene krymper seg. Mary, med sin tristeste hemmelighet brennende under overflaten, tar endelig et oppgjør med sin sleipe lege-elsker. Krangelen om en mulig fyllestreik-vasektomi ligger igjen tett opp mot Joe Ortons stil, og stykket er desto bedre for det.

Det hele er strålende, inkludert Anna Reids ondskapsfullt treffsikre tids- og stedskoloritt (å, snobbete Yorkshire! Å, sengeteppet og speilgarderobene!). Alt sammen tjener Stephensons vakre tekst med laserpresisjon. Det spilles frem til 16. oktober, og etter den 27. denne måneden vil det ikke lenger være setebegrensninger. Faktisk er jeg fristet til å gå igjen, bare for å oppleve en helt fullsatt sal som ler og gispere rundt meg. Så gøy var det faktisk.

The Memory Of Water spilles på Hampstead Theatre frem til 16. oktober 2021 Meld deg på vårt nyhetsbrev