ANMELDELSE: The Mirror and the Light, Gielgud Theatre ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Royal Shakespeare Companys produksjon av The Mirror and the Light, som nå spilles på Gielgud Theatre i London.

Nathaniel Parker (Henrik VIII) og Ben Miles (Thomas Cromwell) i The Mirror and the Light. Foto: Marc Brenner The Mirror and the Light

Gielgud Theatre

7. oktober 2021

4 stjerner

Bestill billetter

Hilary Mantels tredje – og, blir vi forsikret, siste – kapittel om utfordringene og motgangen til Thomas Cromwell, Henrik XIIIs håndlanger og altmuligmann, ankommer London til det som utvilsomt er lettelsens sukk i Stratford-upon-Avon.  I likhet med forgjengerne 'Wolf Hall' og 'Bring Up The Bodies', ser dette ut til å bli en lukrativ affære: For en relativt beskjeden investering fra produksjonsselskapets side, koster billettene til denne enkle forestillingen med ett sett hele £127,50.  Det er tydelig rettet mot de med betydelig mer penger enn gjennomsnittet.  Og det treffer målgruppen: De møter mannsterke opp for å heie det frem.  Bra for dem.

Ensemblet i The Mirror and the Light. Foto: Marc Brenner

Andre, med et noe bredere og dypere blikk på tingene, vil kanskje finne mindre å juble for.  Til forskjell fra de to foregående 'episodene', som ble ført i pennen av dramatikeren Mike Poulton, er denne bearbeidet fra boken av forfatteren selv, i samarbeid med hovedrolleinnehaveren Ben Miles – et kjent ansikt fra mange TV-roller, som har spilt Cromwell hele veien.  Hva dette måtte indikere om en endret dynamikk bak kulissene får være opp til publikum å gjette.  Det som leveres i form av en praktisk teateropplevelse er imidlertid altfor forutsigbart: enkelte scener fungerer svært godt med en tekst som er knapp, poengtert, kvikk og ofte blendende frisk; helhetlig lider imidlertid verket under en kaotisk mangel på struktur, som selv regissør Jeremy Herrins beste innsats ikke klarer å skjule.

Aurora Dawson Hunte som Elizabeth Seymour og ensemblet i The Mirror and the Light. Foto: Marc Brenner

Forholdene gjøres ikke lettere for det store ensemblet, som må tåle den nakne eksponeringen og granskningen i Christopher Orams storslåtte, moderne betongveggede scenerom, som gløder eller mørkner i Jessica Hung Han Yuns geniale lysdesign (forestillingens absolutte høydepunkt).  Orams scenografi er også et mesterstykke, men han svekker effekten ved å kle opp skuespillerne i pene historiske kostymer i 'English Heritage'-stil, som overhode ikke harmonerer med hans strålende moderne iscenesettelse (og man kan ikke unngå å lure på hvem som til syvende og sist tok den beslutningen).  Likevel er det mye moro i å forestille seg hvor mye mer briljant skuespillerne kunne formidlet de smarte ideene i Mantels manus dersom de bare kunne bevege seg med samme hastighet og veltalenhet som språket hennes.

Ensemblet i The Mirror and the Light. Foto: Marc Brenner

Nå skal jeg innrømme at det er én ting jeg ikke deler, og det er det britiske publikummets tilsynelatende sykelige fascinasjon for sin – stadig fjernere – kongelige fortid.  Faktisk, idet det etterlengtede endelige sammenbruddet for det britiske imperialistiske prosjektet går inn i sitt Brexit-sluttspill, er jeg imponert over folks vilje her i landet til å fordype seg, uten spor av metthetsfølelse, i de kjedelige intrigene til sine importerte herskere og deres mange etterfølgere.  Uansett hva man måtte mene om det, har Mantel mye å si om de faktiske økonomiske drivkreftene bak historiske hendelser, og de beste scenene i dette stykket er de der hun skyver disse frem i lyset gjennom dristige og minneverdige dialoger.  Skrell bort brokaden og snørelivene, så sitter du igjen med samtaler som skildrer nøyaktig de samme spenningene mellom en fjern, despotisk herskerklasse og et land uten retningssans eller egen identitet.  Til forskjell fra Shakespeare (men mer likt Corneille eller Hugo), beskjeftiger hun seg nesten utelukkende med den impulsive inkompetansen og den korrupte egennytten til denne herskerklassen; en enkelt scene med 'vanlige folk' dukker plutselig opp, men den fører ingen vei, annet enn å fungere som oppbygging til en billig – men sigende – vits om at briter ikke ønsker å styre seg selv, men heller underkaste seg en oppblåst, adelig elite.  Og så er vi tilbake på 'hvem-gifter-seg-med-hvem'-nivået i Tudorenes verden.

Nathaniel Parker (Henrik VIII) og Rosanna Adams (Anna av Kleve). Foto: Tristram Kenton

Når det gjelder prestasjonene, er Miles en magnetisk skikkelse på scenen som tydelig eier historien: dette skyldes hovedsakelig mangelen på variasjon i scenene hans, noe som gir rollen en konsekvent form som nektes de fleste andre. I kontrast må Nathaniel Parkers Henrik forsere en rekke merkelig formede hindre som sikkert må ha inspirert til mange interessante diskusjoner under prøvene.  Selv om dette – som vanlig med disse historiske dramaene – er en mannsverden, er kvinnene fantastiske når de først får slippe til (vår Hilary er ingen misjonerende feminist).  Melissa Alans Lady Mary er et praktfullt portrett av farens makt som bare venter på sin tur til å forandre verden.  Rosanna Adams er dessverre altfor lite brukt som Anna av Kleve (kone nr. 4).  Og Olivia Marcus bringer varme og troverdighet til den vrient rollen som Jane Seymour.  Aurora Dawson-Hunte gnistrer med en befriende modernitet som søsteren Elizabeth.  Og Jo Herbert er elegant og treffsikker i sine roller som Lady Rochford og abbedissen.  Til sammenligning blir mennene ofte stilt opp av Herrin som utskiftbare enheter, noe som kan være et poeng han prøver å få frem, men det gjør ikke rollene deres mer takknemlige.  Ikke bare det, det virker tidvis litt urettferdig overfor den suverene innsatsen til Nick Woodesons Norfolk (en karakter man garantert finner i ethvert større styrerom her i landet), Giles Taylors sleipe erkebiskop Cranmer, Leo Wans glatte Richard Riche og Matthew Pigeons bitende sure biskop Gardiner.  Det er også mye å beundre i resten av dette fantastiske ensemblet.

Så, om du har råd, dra og se det.  Hvis ikke, vent: Jeg mistenker at vi vil høre mer fra den stadig mer uavhengige tankegangen til fru Mantel, og – når vi gjør det – vil det sannsynligvis være noe vi alle burde lytte til, forutsatt at hun jobber med en redaktør eller regissør med en litt mer aktiv rødblyant.

Redaktørens merknad – Selv om de dyreste billettene til The Mirror and the Light på Gielgud Theatre koster £135, finnes det plasser fra £15, og gode seter kan bestilles for £80.