ANMELDELSE: The Old Man and the Pool, Wyndham's Theatre ✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder The Old Man and the Pool, som nå spilles på Wyndham's Theatre i London.

The Old Man and the Pool

Wyndhams Theatre

3 stjerner

Bestill billetter

Mike Birbiglia er en Boston-basert skuespiller og stand-up-komiker som de neste ukene gjester det lille smykkeskrinet av et West End-teater – Wyndhams. Hvis man først skal velge et teater fremfor en kabaretscene for et enmannsshow, er dette et utmerket valg. Det er lunt og intimt, uten behov for kraftig volum eller overdreven projeksjon. Det gir også artisten rom for genuin kontakt med publikum, noe Birbiglia utnyttet i de senere delene av showet, der han blant annet slo av en prat med en dame i en av losjene. Humoren har en lavmælt og fortrolig tone som virker beroligende, selv når temaene – som her – er ganske mørke og ubehagelige, med fokus på midtlivskrise, helseangst og forgjengelighet.

Birbiglia kombinerer en jovial og varm fremtoning med presis verbal eleganse. Takk og lov er det ingen politikk her; i stedet rettes humoren mot ham selv eller mot treffsikre, skråblikk på de sosiale og profesjonelle miljøene han ferdes i. Vi starter hos legen, der han ikke klarer å blåse hardt nok i et rør, og legen mistenker et hjerteinfarkt i emning. Etter flere legebesøk bestemmer han seg for å komme i form ved å svømme i et YMCA-basseng, noe som leder til lange tilbakeblikk på barndommens ubehagelige bassengopplevelser som ga ham vannskrekk frem til nå.

Derfra åpner showet seg opp til et bredere lerret av familieminner, utfordringene med å skrive testament, endring av kosthold og kunsten å sette pris på øyeblikket med kone og datter – mye av de samme livsvisdommene som den nye musikalen «The Little Big Things» forkynner bare noen kvartaler unna i Soho.

Scenografien er enkel: en buet representasjon av glitrende fliser i et svømmebasseng, som på et tidspunkt forvandles til millimeterpapir. Utover dette består det visuelle kun av en krakk og skuespillerens egen kropp, akkompagnert av subtile lysskifter når stemningen endrer seg. Fortellerstilen virker kunstferdig naturalistisk og spontan, men er i virkeligheten stramt regissert og manusbundet.

Forestillingen ble svært godt mottatt av et publikum med mange amerikanere, som tydelig kjente godt til og beundret komikerens arbeid. Hans sosiale observasjoner er skarpe, og måten han punkterer pretensjoner og svakheter på (både egne og andres) er preget av mildhet snarere enn ondskap. Dette er alltid velkomment i en tid der skadefro og nådeløs uthenging er blitt allemannseie. Men for denne britiske anmelderen virket poengene i hver sekvens litt for forutsigbare; mange av temaene og historiene overlappet hverandre og gjentok de samme poengene med stadig mindre effekt.

Kanskje er det rett og slett det gamle problemet med at vi er to folk adskilt av et felles språk, slik at mye går tapt i oversettelsen. For meg var de komiske situasjonene gjenkjennelige nok, men sluttpoenget var synlig i horisonten lenge før vi kom dit. Den selvironiske tonen varierte ikke nok i form eller innhold til å bære en hel kveld. Det er kanskje talende at siste del av showet falt tilbake på det gamle trikset med å gi publikum dårlig samvittighet for å le av en absurd situasjon knyttet til døden. Her ble det plutselig mer energi, selv om selve innholdet ble tynnere.

I en urolig tid er Birbiglias skråblikk på de store spørsmålene et forfriskende og underholdende avbrekk. Likevel fant jeg det ikke like hysterisk morsomt som publikum rundt meg, som lo voldsomt av anekdoter som for meg fremstod som velsmidde observasjoner uten en helt klar retning eller konklusjon.

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV FOR OPPDATERINGER Spilles på Wyndham's Theatre frem til 7. oktober.