ANMELDELSE: The Other Boleyn Girl, Chichester Festival Theatre ✭✭✭✭✭

Vår egen teaterkritiker Libby Purves anmelder Mike Poultons The Other Boleyn Girl, basert på Philippa Gregorys roman, som nå spilles ved Chichester Festival Theatre.

Lucy Phelps som Mary Boleyn. Foto: Stephen Cummiskey The Other Boleyn Girl

Chichester Festival Theatre

5 Stjerner

Bestill billetter HOFFET OG SOVEKAMMERET

Teaterverdenen vil aldri gå lei av Tudorene, og det skulle bare mangle. Fra enhver ny vinkel byr de på en dramatisk gave som aldri slutter å gi. Her er vi i 1534, og Mary Boleyn er i et høyst forståelig raseri mens hun forteller det akkurat som det er: «Jeg er en ekteskapsbryter og en hore», sier hun. «Min søster er en ekteskapsbryter, en hore, en bigamist – og dronning av England!»

Mary (en gnistrende Lucy Phelps, som dirrer av trassig livskraft) har fått nok av å bli kommandert rundt av et mektig patriarkalsk samfunn, inkludert hennes ambisiøse og nervøse bror George. Hun har gjort sin plikt som kongelig elskerinne, mistet mannen sin i den engelske svettesyken, og vil nå bare få være i fred på Hever Castle med mannen hun faktisk elsker, den lavættede bonden Stafford. Men sjansen er liten. Over dem alle, gjennom hele dette spennende stykket, henger ridderlansene pekende nedover: Noen ganger senkes de og blir til barrierer eller stolpene i en staselig seng. Ingen av karakterene har noen gang vært trygge eller hatt full kontroll over egne liv, helt fra starten av. Bortsett fra Henrik VIII, selvfølgelig.

James Corrigan (George), Lucy Phelps (Mary) og Freya Mavor (Anne). Foto: Stephen Cummiskey

Dette er en produksjon av svært høy klasse, som helt sikkert kommer til å leve videre lenge etter sommeren i Chichester. Mike Poulton skrev stykket basert på Philippa Gregorys grundig etterforskede roman. Han kjenner sin Tudor-verden ut og inn, etter å ha briljant dramatisert de to første bindene i Hilary Mantels Cromwell-trilogi (hans fravær i den tredje delen var dessverre grunnen til at den ble flatere). Lucy Bailey regisserer med karakteristisk tempo og brio, og har klokelig fått med Ayse Tashkiran til å skape bevegelsene. Det er nøkkelen til stykkets atmosfære og alvor, der renessansedans tidvis illustrerer de skjøre ekteskaps-, seksual- og maktpolitiske intrigene i det anspente hoffet. Orlando Coughs musikk, ledet av Chris Green fra GreenMatthews, er også perfekt avstemt: stemningsfull for epoken, men uten å bli en parodi (de religiøse messene unngår heldigvis den enkle klisjeen med gregoriansk sang). Det hele er rett og slett veldig, veldig bra; det henger sammen og rører ved hjertet.

Kemi-Bo Jacobs som dronning Katarina av Aragón. Foto: Stephen Cummiskey

Vi møter Boleyn-søsknene – Mary, Anne og George – først ti år tidligere, sammenkrøpet i nattkjoler, mens de ler. De er alle under vingene til Alex Kingstons voldsomt ambisiøse og alt annet enn moderlige Lady Elizabeth og deres adelige onkel, hertugen av Norfolk. Mary har blitt giftet bort til en misfornøyd, men føyeleg mann som finner seg i at hun ble kongens erklærte elskerinne «før bryllupsblomstene hadde visnet», og mor til hans uekte sønn og datter (sistnevnte er for øvrig stammoir til avdøde dronningmoren). Men som de eldste sier: «Uekte barn er verre enn jenter!»

Lily Nichol (Jane Boleyn) og James Corrigan (George Boleyn). Foto: Stephen Cummiskey

Anne er lidenskapelig forelsket i Harry Percy, og de tre barna holder en privat seremoni med ekteskapsløfter – «Når man først er trolovet og har delt seng, hva kan de vel gjøre?» sier hun. Freya Mavor spiller henne litt kaldere og mer egoistisk enn søsteren. De eldste er rasende – «senger handler om business!» og kjærlighet er irrelevant. Dronning Katarina, som en majestetisk spansk galleon i dansen, er vennlig mot Mary; etter å ha feilet i å produsere den livsviktige mannlige arvingen, vil hun snart bli skilt.

Andrew Woodall (Norfolk) og Alex Kingston (Lady Elizabeth). Foto: Stephen Cummiskey

Kongens øyne hviler nå på Anne: Følg med på James Atherton, rovdyraktig og sirklende i dansen. Hun holder ham på avstand fysisk frem til ekteskapet, mens trolovelsen med Harry Percy raskt blir benektet. Cromwell og kardinalen vet nøyaktig hvilken side brødet er smurt på og hvordan de skal beholde hodet på skuldrene. George, den kjærlige broren, bruker sin rang fordi han er mann, men lever i frykt fordi ryktene om ham og hans nære venn Francis øker etter hvert som søsterens stjerne falmer. Lily Nichol, som den forsmådde og bitre kona han ble påtvunget, er til ingen hjelp. Annes mor og onkel klager over Annes desperate forsøk på å bli gravid: «Inntil hun gir ham en sønn og arving, går vi på glass!» Det er alt sammen, som Mary så riktig påpeker i sitt utbrudd, ganske forkastelig.

Men det er fantastisk drama: Ved å fokusere på Mary og Anne, på kvinners hjelpeløshet i den verdenen og listigheten de tvinges til å bruke, får historien en nerve av ekte sympati. Det er voldsomme krangler, frykt, svangerskap og fødsler. Og når stakkars Anne bærer frem et vanskapt foster som fremskynder hennes fall og død, ser vi sviket fra en fryktelig gammel jordmor (Kemi-Bo Jacobs i en flott dobbeltrolle som både denne og dronning Katarina). Men det finnes også lojalitet og besluttsomhet i historien, og hos de manipulerte kvinnene – spesielt Mary – finnes en menneskelig verdighet. Karakterstyrke og utholdenhet gir gjenklang gjennom århundrene. Helt fenomenalt.

Spilles frem til 11. mai