ANMELDELSE: The Wife of Willesden, Kiln Theatre ✭✭✭✭

Vår helt egne teaterkatt Libby Purves anmelder Zadie Smiths stykke The Wife of Willesden på Kiln Theatre.

Scott Miller (Ryan) og Clare Perkins (Alvita) i The Wife Of Willesden. Foto: Marc Brenner The Wife Of Willesden

Kiln Theatre

4 stjerner

Spilles til 15. januar 2022

Bestill billetter

Zadie Smith omtaler ydmykt sitt første teaterstykke som mer en slags "hjemmelekse" enn romanforfatterens vanlige frykt for det blanke arket. Chaucer la tross alt grunnlaget for historien, rammeverket og holdningene for 600 år siden med "The Wife of Bath". Hun underholder medpilegrimer på veien til Canterbury med en lang personlig prolog om sine fem ektemenn, sitt lystige syn på sex og sitt klarsynte blikk på mannlige vrangforestillinger. Og for de som har lest Chaucer, sannsynligvis for lenge siden, er det bemerkelsesverdig hvor tro Smith er mot både ånden og historiene i denne elegante og joviale moderniseringen.

Clare Perkins (Alvita). Foto: Marc Brenner

Den livlige Clare Perkins i sin trange røde kjole og Cockney-jamaicanske sosiolekt refererer kanskje til wifi, busser og Jordan Peterson, men hun er likevel herlig Chaucer-aktig. Holdningene til geistlige, St. Paul, mannlige teoretikere og kvinnelige snerper, irriterende ektemenn og – ikke minst – kvinnens rett til seksuell nytelse er alle til stede. Særlig sistnevnte: hadde jeg vært mann, ville replikken hennes "Kroppen din er lekeplassen min!" fått meg til å skjelve av nervøsitet. Hun minner litt om en moderne Donald McGill på det viset. Men det er intelligensen, den knivskarpe kvinnelige iakttakelsesevnen og realismen som utgjør selve kjernen i karakteren.

Scenografien er strålende. Hun dominerer en herlig pub-kulisse på Robert Jones' sett – komplett med flaskerader og slitte tepper – hvor hun maner frem ektemenn, bestevenner og en from tante fra stamgjestene mens hun legger ut om sitt livsløp og sine robuste meninger i den første timen. I den siste halvtimen forvandles hele gjengen – i karnevalskostymer – til karakterene i selve fortellingen hun forteller. Det er den klassiske historien om ridderen som tvinges til å gifte seg med en "vemmelig kvinne" som så blir vakker, her transponert fra kong Arthurs hoff hos Chaucer til 1700-tallets Jamaica med en praktfull og poetisk patois.

Marcus Adolphy (Winston Mandela Black Jesus), George Eggay (Pastor Eldridge), Andrew Frame (Ian Socrates Bartosz) og Clare Perkins (Alvita). Foto: Marc Brenner

Dette er Kiln Theatres bevisste og gledesfylte invitasjon til sitt lokale flerkulturelle nabolag om å komme tilbake og samles til fest, og jeg håper inderlig at mange dukker opp, utover de faste teatergjengerne fra premierekvelden. Billettene selger som varmt hvetebrød, og jeg håper lokale grupper sikrer seg rabatter, men prisene her er alltid rimelige og starter på 15 pund. Ærlig talt ville jeg uansett valgt galleriet eller bakre parkett for bedre sikt, og unngått sidene hvis du ikke klarer å kapre et av pub-bordene. Det ville være synd å gå glipp av det pantomime-aktige gjøgleriet eller måtte stå og strekke hals slik jeg gjorde.

Uansett hvor du sitter, er det gøy og befriende tro mot den eldgamle folkelige humoren i England. Blant ensemblet som backer den fantastiske Perkins, likte jeg spesielt Ellen Thomas som Aunty P og den gamle kona, og Marcus Adolphy som blant annet en mørkhudet Jesus. Andrew Frame, som den eneste streite hvite middelklasse-mannen blant ektemennene hennes, er også skamløst morsom i sine mange ydmykelser. Men alle er strålende, og Indhu Rubasinghams regi (bevegelses- og kampinstruktører har tydeligvis lagt ned en formidabel innsats) er kreativ, rask og morsom. Man føler virkelig at gleden de har på scenen også inkluderer og inviterer publikum. Det betyr mye.

KILN THEATRE BILLETTKONTOR