ANMELDELSE: To Kill A Mockingbird, Barbican Theatre ✭✭✭✭✭

Robert Sean Leonard som Atticus Finch i To Kill A Mockingbird. Foto: Manuel Harlan To Kill A Mockingbird

Barbican Theatre

30. juni 2015

5 stjerner

Den hengslete gutten med det rufsete håret og de ivrige øynene mønstrer landskapet med luftgeværet i hånd. Hans kvikke og herlig gutteaktige søster, med energi og entusiasme boblende ut av hver pore, leker også med sitt luftgevær. Faren deres har nektet å lære dem hvordan våpen skal brukes, men de vil leke likevel. Gutten bærer på et lite nag til faren, kanskje mer enn som så, fordi han ikke gjør det fedrene til de andre guttene gjør. Det gnager i ham.

I det fjerne er det bevegelse, og gutten stivner. Han ser igjen. Alarmen brer seg over ansiktstrekkene hans og nedover ryggraden. Han forteller søsteren hva han har sett. Hans rolige, stødige stemme – som minner henne om farens fløyelsmyke røst – formidler alvor. Hun ser dit han ser. En gal hund kommer haltende mot dem. Den har ikke sett eller luktet dem ennå, men gutten vet at om hunden oppdager dem, vil det gå galt. Han viker ikke en tomme, men sender søsteren av gårde for å hente de voksne. Hun stritter imot, uvillig til å forlate ham alene, men drar til slutt.

Guttungen er redd, men sta. Han følger nøye med. Sakte ankommer de voksne. Så er faren og sheriffen der, mannen med byens stjerne, bærende på en rifle. De to mennene ser det med en gang – det er definitivt en hund med skabb. Faren beordrer sønnen til side og ber lovens mann om å skyte hunden for å få slutt på faren. Men sheriffen vil at guttens far, han som nektet å lære barna sine om våpen, skal ta skuddet – for de får bare én sjanse. Faren vil ikke, men gir etter under presset.

Han føler tyngden av det enorme ansvaret på sine skuldre. Alle ser på ham og er avhengige av ham, spesielt barna hans. Han nøler, fomler, mister brillene sine mens svetten siler nedover pannen. Guttungen ser knust ut, synlig mindre. Skamfull.

Rosie Boore som Scout, Milo Panni som Dill og Bill Price som Jem. Foto: Christopher Akrill.

Faren tar skuddet, raskt og bestemt. Målet faller umiddelbart. Faren har et upåklagelig sikte. Guttungen ser på i undring, forandret for alltid, stolt av sin far og med en ny forståelse for betydningen av å være en gentleman.

Dette er Timothy Sheaders fullstendig forbløffende, dypt vakre og intenst gripende oppsetning av To Kill A Mockingbird (Drep ikke en sangfugl), som nå spilles på Barbican Theatre. Den er ikke bare nesten perfekt – den er absolutt perfekt på alle mulige måter. Når det gjelder storslått historiefortelling og utsøkt ensemblespill som formidler en rikholdig, resonant, men samtidig sublimt enkel fortelling, finnes det ingenting i London som kan måle seg med denne produksjonen akkurat nå (muligens med unntak av Gypsy).

Harper Lees fantastiske bok, som først ble utgitt for 55 år siden, har blitt dramatisert for scenen med eleganse og stil av Christopher Sergel. Karakterene etableres tydelig og treffsikkert; dialogen, der mye er Lees egne ord, er sylskarp og helt uten falske toner. Hvert eneste aspekt ved dramatiseringen fungerer. Den dekker kanskje ikke hele boken, hver minneverdige hendelse eller hver karakter, men den forteller Sergels versjon av historien med fullendt teft.

Grunnsteinen i denne bearbeidelsen er at alle unntatt de fire hovedrollene leser utdrag fra Lees roman, representert gjennom ulike utgaver fra tiårenes løp. Disse utdragene setter scenen, driver handlingen og kommenterer utviklingen. Men de gjør mer enn det – hver skuespiller bruker sin egen stemme når de siterer teksten, noe som skaper et fellesskap med publikum og spiller på tilskuernes egne leseopplevelser. Tilnærmingen understreker også universaliteten i kjernen av Lees roman: humanitet, verdighet, toleranse og forståelse. Og den minner oss om vår egen barndom, om det å bli lest for.

Denne skarpe følelsen av barndom står sentralt i produksjonens visjon. Dette gjenspeiles i Sheaders og scenograf Jon Bausors pustebløffende design: korrugerte jernplater omgir tre sider av scenen, et hagebed mellom de rustikke detaljene fra livet på landet og selve spilleflaten; et gulv som minner om en tavle lar kritt bli brukt til å tegne opp formene og følelsen av de viktigste stedene i byen der familien Finch bor; et enormt, naturtro tre – det ultimate symbolet på barndommens frihet – dominerer scenen, med sterke grener og grønne blader som bekrefter livet. Langs sidene av scenen står stoler, bord, en seng og andre rekvisitter som på en enkel, barneaktig måte skildrer stedene der de viktigste hendelsene utspiller seg.

Det er vanskelig å forestille seg en bedre scenografi eller måte å spille denne bemerkelsesverdige dramatiseringen på.

Sheader sørger for at tempoet aldri dabber av, men han forserer heller ingen partier: følelsen av de lange, varme somrene i en barndom i det amerikanske søren er til å ta og føle på. Han henfaller heller ikke til billig sentimentalitet – historien, med sine opp- og nedturer, blir fortalt rent, klokt, rolig og varmt. De store bildene er der alle sammen: Atticus utenfor rettsbygningen som holder vakt over den anklagede svarte mannen, med en enkel lyspære ved sin side; barna hans som roer ned raseriet og de vonde hensiktene til en lynsjemobb; Scout som husker i dekket; Jem, Scout og Dill som alle er ivrige etter å få Boo ut av huset sitt; skytingen av den gale hunden; stakkars Tom Robinson som sitter knust i retten og avgir forklaring; Atticus som gir Scout en god klem; Jem med den brukne armen mens Atticus våker over ham.

Historiens emosjonelle kjerne og de levende, ekte karakterene blir blottlagt: de er virkelige, håndfaste, og verdenen de lever i virker også ekte. Du kan nesten lukte matlagingen til Calpurnia eller en av Miss Maudies kaker som sprer godlukt. Det er en overveldende og forlokkende opplevelse å gjennomføre denne bemerkelsesverdige reisen med dette fantastiske ensemblet.

I et ensemble der hver eneste person er eksepsjonell, er det noen prestasjoner som virkelig skiller seg ut. Zackary Momoh er fengslende og hjerteknusende som den falskt anklagede Tom Robinson. Hans utsøkte arbeid i den sentrale rettssalsscenen formidler et liv tilbrakt i elendighet og forakt, men viser også en mann med en mild, ren og tilgivende natur. Christopher Akrill gjør Boo Radley helt troverdig og dønn ekte, og scenen der han stryker den skadde Jem varsomt over hodet er perfekt balansert. Som Bob Ewell er Ryan Pope en apokalyptisk miks av senete, rasistisk og fordrukken aggresjon, nesten uutholdelig realistisk.

Zackary Momoh som Tom. Foto: Johan Persson.

Connie Walker er strålende avskyelig, på helt forskjellige måter, i dobbeltrollene som Mrs Dubose og den grufulle Stephanie Crawford; Natalie Grady er selve symbolet på hyggelig naboskap som Miss Maudie, og Susan Lawson-Reynolds finner den perfekte blandingen av temperament og morskjærlighet som Calpurnia, kvinnen som holder familien Finch sammen.

De tre barna var helt eksepsjonelle: Rosie Boore var plettfri som den viljesterke, nysgjerrige og modige Scout; Billy Price, et sammensurium av ungdommelige følelser og gryende manndom, er en fantastisk og treffsikker Jem; og Milo Panni gjør Dill sjarmerende og utrolig morsom. De er en strålende trio, fulle av energi og dyktighet.

Men med rette ligger stykkets bankende hjerte og altgjennomtrengende samvittighet i de trygge hendene til Robert Sean Leonard, som tilfører rollen som Atticus en intensitet og tyngde som er uovertruffen. Som en mildt streng far, en uredd forsvarer av lov og sannhet, en formidabel advokat og en ydmyk, ærlig mann, er Leonards Finch intet mindre enn perfeksjon, komplett i sin lett krøllete tredelte dress. Det er en magisk prestasjon som gjør jobben for alle de andre skuespillerne så mye enklere.

Naomi Said og Polly Bennett står for utmerket koreografi, Phil Kings nyskrevne musikk er hjemsøkende stemningsfull og vakkert fremført. Oliver Fenwick lyssetter alt etter sin vanlige presise standard: nydelig. Fullmånen er spesielt vidunderlig. Ian Dickinsons lyddesign er upåklagelig.

Her er det ingenting å mislike, og alle unntatt de aller hardeste hjerter vil bli rørt til tårer i løpet av kvelden. Dette er det beste dramaet som spilles i London nå. Det burde vært obligatorisk for alle barn i skolealder. Stykket burde overføres til West End, og deretter Broadway, og spilles i sesong etter sesong.

Det er feilfritt på alle måter.

To Kill A Mockingbird spilles frem til 25. juli 2015 på Barbican Theatre