ANMELDELSE: Tom Brown's School Days, Union Theatre, London ✭✭

Julian Eaves anmelder Tom Brown's School Days, som nu00e5 spilles pu00e5 Union Theatre i London som en del av sesongen Essential Classics.

Tom Brown's School Days Union Theatre

8. januar 2020

2 stjerner

Bestill billetter

Som forsiden av programmet for denne forestillingen minner oss om, er det 75 u00e5r siden andre verdenskrig tok slutt i Europa. Man skulle kanskje tro at folk i dag hadde gu00e5tt videre og begynt u00e5 leve her og nu00e5. Men neida. Dette landet u2013 eller i det minste den britiske «Little England»- og Brexit-velgermassen u2013 er fortsatt nesten like besatt av denne fjerne begivenheten som da den var helt fersk i mai 1945. Og hvorfor? Man mu00e5 virkelig lure. Kanskje av samme grunn som at man nu00e5r det gjelder nyheter ikke kan tenke seg noe mer spennende enn de siste intrigene i Windsor-familien fra, vel, Windsor. Su00e5 samtidig som vi ser byen prydet av det grelle solnedgangsskju00e6ret fra filmen '1917', serverer Union Theatre i London SE1 nok en porsjon med nostalgisk, traust britisk kost. For denne «nyoppsetningen» har regissu00f8r og teatersjef Phil Willmott delvis omarbeidet fortellingen av den gamle Rugby School-eleven Thomas Hughes, og lagt handlingen til krigsu00e5rene pu00e5 40-tallet. Hans tekst i programmet spu00f8r: «Kan vi virkelig feire Brexit samtidig som vi markerer 75-u00e5rsjubileet for frigju00f8ringsdagen?» u2013 et spu00f8rsmu00e5l som like gjerne kunne vu00e6rt stilt omvendt u2013 og dette er den fu00f8rste av tre forestillinger som dru00f8vtygger denne allerede gjennomtygde historien, med Lionel Barts 'Blitz' og Noel Cowards 'Peace In Our Time' som de neste pu00e5 plakaten.

Vel, det er ett synspunkt. Kanskje det virket som en god idu00e9 u00e5 ta Hughes' gamle traver og pusse den opp for en tid med swing og rasjoneringskort. Muligens. Likevel kan vi ikke la vu00e6re u00e5 tenke pu00e5 fu00f8rste linje i Hughes' forord til den sjette utgaven av bestselgeren sin: «Det er ikke ofte man i senere u00e5r finner en bok som er su00e5 god som man husker den fra ungdommen.» Nettopp. Selv om denne historien fungerte som TV-serie pu00e5 70-tallet, er dens omstendelige og episodiske struktur ingenting annet enn en belastning pu00e5 scenen. Willmott klarer dessverre ikke u00e5 finne fokus eller et poeng med teksten, og vi flytter oss fra scene til scene, trasker gjennom det hele med en stadig svakere fu00f8lelse av hvor vi skal eller hvorfor. Kanskje det er det han vil formidle? Hvem vet. Han regisserer med en viss beundringsverdig flyt, men manuset byr pu00e5 det ene snublepunktet etter det andre, ikke minst i den uforklarlige lettvinte behandlingen av historiens eneste store «action», selvmordet til en av lu00e6rerne u2013 en forvirrende dramatisk feil som rett og slett gju00f8r publikum usikre og dytter oss lenger unna u00e5 bry oss om karakterene vi ser pu00e5.

I mu00f8te med slike svakheter gju00f8r resten av det kreative teamet det de kan for u00e5 fu00e5 ting til u00e5 fungere. Reuben Speed leverer en tiltalende scenografi med realistiske elementer og troverdige rekvisitter; og dette lyssettes av Ben Bull med stru00e5lende teft u2013 hans praktfulle lyssetting, som utnytter ulike tettheter og farger til det fulle, er produksjonens fremste visuelle bragd. Det stu00e5r et flygel pu00e5 scenen som Ralph Warman bruker til u00e5 underbygge handlingen og ofte stu00f8tte de mange sangnumrene, fremfu00f8rt av ensemblet med sjarmerende samhold. Som debut i rollen som musikalsk leder er det en stor suksess; hans arrangement av den innledende hymnen er spesielt en liten perle. Penn Ou2019Gara har kledd opp ensemblet med selvsikkerhet og stil, og alt er gjort svu00e6rt naturalistisk. Den kompromisslu00f8se u00abrealistiskeu00bb tilnu00e6rmingen tillater imidlertid aldri fantasien u00e5 ta fly, og forestillingen forblir tungrodd hele veien; spesielt fu00f8rste akt u2013 pu00e5 bare 45 minutter u2013 fu00f8les veldig mye lenger.

Blant skuespillerne er det dessuten bare u00e9n som virkelig mestrer materialet. Ursula Mohan bruker sine fabelaktige komiske evner til u00e5 gju00f8re kokken Sally til en fullstendig troverdig og sympatisk karakter. Hun vet nu00feyaktig hvordan hun skal plassere og dille en vits, samtidig som hun forblir i rollen uten noen gang u00e5 virke anstrengt. Hvert sekund hun er pu00e5 scenen er en fornu00f8yelse. Ved siden av henne virker dessverre resten av ensemblet alltid u00e5 ligge et steg eller to bak problemene i manuset. Og det er en stor besetning nu00e5r man tenker pu00e5 hvordan et su00e5 lite teater kan bu00e6re et ensemble pu00e5 fjorten for en kort spilleperiode og tre ukers pru00f8vetid! Sam James Page som East er avslappet og trygg, med et ansikt som stadig antyder skjulte dybder; Mikko Juan er energisk og tydelig som prefekten Brook; Toby Wynn-Davies starter godt som Grimstead, men stu00f8ter pu00e5 et problem som plager mange andre: rollen hans mangler variasjon og substans. Dermed gu00e5r James Horne som rektor Dr. Arnold og Alex McKeon som skolens bu00f8lle Flashman (kjent fra sin egen bokserie) tom for damp, da de bare har en endimensjonal karaktertegning u00e5 jobbe med. Da boken ble en del av pensum for engelsk litteratur for noen u00e5r siden, slet studentene med u00e5 finne noe minneverdig eller innsiktsfullt pu00e5 sidene, og det samme dilemmaet utfordrer her disse dyktige skuespillerne.

Det hele ender opp med u00e5 bety svu00e6rt lite, og i fravu00e6ret av en fantasifull eller transformativ produksjon er det ikke mye u00e5 la seg underholde eller engasjere av. I stedet sitter publikum med en u00f8kende rastlu00f8shet og opplever den gravalvorlige teksten som en parodi pu00e5 seg selv, mens man heller minnes mer kunstnerisk sammenhengende verk som Lindsay Andersons 'If...' eller Michael Palins 'Ripping Yarn: Tomkinson's Schooldays'. Hva var det nu00e5 Hughes sa om ungdommens imponerende bu00f8ker...?

Spilles til 2. februar 2020

Foto: Mark Senior