ANMELDELSE: Musikalen Top Hat på The Mill at Sonning ✭✭✭✭

Vår helt egne TheatreCat Libby Purves anmelder Jonathan O'Boyles produksjon av Top Hat, som nå spilles på The Mill at Sonning.

Top Hat. Foto: Andreas Lambis Photography Musikalen Top Hat

The Mill at Sonning

Spilles frem til 8. januar 2022

4 stjerner

Dette var en ny opplevelse for meg. Jeg har lenge vært glad i Watermill-teateret noen kilometer lenger vest, men jeg hadde egentlig aldri helt lagt merke til Mill at Sonning med sitt enda større – og fungerende, strømproduserende – vannhjul, den romslige, gamle baren og det elegante, halvsirkelformede auditoriet med perfekt sikt fra alle plasser.  Det får en til å ønske at det fantes enda flere teatre i gamle vannmøller: de er åpenbart skapt for det.

Uansett hadde flere rapporter forsikret meg om at Irving Berlins Top Hat fikk alt den trenger der ute ved Themsens bredder, ikke minst steppdans av topp kvalitet. De hadde rett. Dette er den letteste og mest absurde av gullalderens filmmusikaler (alles Fred Astaire-vei til filmhimmelen).  Det er nydelig, kvikkvittig fjas, med en handling basert på en enkelt usannsynlig misforståelse som spinnes til det reneste humor-gull.  Kenny Wax sikret seg rettighetene til å sette den opp på scenen i 2011, hvorpå den turnerte i Storbritannia med ekstra Irving Berlin-låter og sanka inn velfortjente Olivier-priser på Aldwych.

Top Hat. Foto: Andreas Lambis Photography

Men hvordan fungerer det i mindre format?  Helt utmerket, ikke minst fordi de ekstraordinære, perkussive felles-steppenumrene er enda mer spennende på kloss hold; det er noe nesten feromon-stimulerende ved å være i samme rom som de energiske toppdansernes umulige atletikk. Enten det er hard stepp, lett fotarbeid eller ballsal-dans, har det en svimlende, hypnotisk effekt på alle – noe man kunne se på mengden småhopping og forsøk på stepp i grusen på vei til parkeringsplassen. Vel, i mitt tilfelle, i hvert fall.

Jack Butterworth er en lettfoted virvelvind av ugagn i rollen som Jerry Travers, og Billie Kaye er et perfekt motstykke til ham.Begge har et utseende som passer tidsperioden ypperlig (Jason Denvirs scenografi er fantastisk Art Deco og forvandler på genialt vis bakteppet og de trange kulissene til en Broadway-scene, en park, to elegante hotellrom med store senger og Venice Lido). Tiffany Graves og Paul Kemble er uimotståelige som den hardt prøvede produsenten Horace og hans kjølige, sarkastiske kone Madge, og de skaper ellevill begeistring med sitt store nummer mot slutten om å hate hverandre («Outside of that, I love you!»). Delme Thomas er passende latterlig som en karikert italiensk kjoledesigner i snøhvite gamasjer, Brendan Cull er passende sær som Bates the Valet, og Charlie Booker, som gjør sin profesjonelle debut i det fantastiske og hurtige ensemblet, får sitt helt eget, herlig camp-øyeblikk.

Top Hat. Foto: Andreas Lambis Photography

Egentlig er en av gledene med dette helsprø stykket at så mange utøvere får sitt gylne øyeblikk, i tillegg til de fire hovedrollene. Og selvfølgelig er de kjappe replikkene på vaudeville-nivå helt avgjørende. Praktfullt elendige vitser fra 1935:  Jeg hadde helt glemt den klassikeren: «Du aner ikke hva det betyr å komme hjem til en kvinne som viser deg litt kjærlighet og litt ømhet. Det betyr at du har gått inn i feil hus». Nydelig levert: vi lo alle sammen så vi rista.

Jonathan O'Boyle regisserer med fart og eleganse, og Ashley Nottinghams koreografi er et underverk.  Vel, profesjonelle showdansere på kloss hold er uansett et underverk.  For å gjøre det hele enda hyggeligere for en skikkelig kveld ute under de gamle takbjelkene, inkluderer billetten til 69 pund en to-retters buffetmiddag (topp «steak and ale pie»!). Jeg har virkelig fått sansen for Mill at Sonning, og jeg er veldig glad for at dets støttespillere og Covid-støttefondet betyr at det fortsatt finnes.  En skikkelig julegave av en opplevelse.

Billetter på millatsonning.com frem til 8. jan (de tar klokelig nok en julepause, så husk å booke nå)