TILBAKEBLIKK: Emily Langham

I denne ukens Throwback Thursday snakket Sarah Day med Emily Langham om Hello Dolly!, Les Misérables og hennes nye satsing som pilatesinstruktør.

Emily Langham. Foto: Michael Wharton Hva var den aller første forestillingen din som barn, og hva var det som trakk deg til teaterverdenen?

Gjennom hele skoletiden var jeg med i dramaklubben, og vi satte ofte opp konserter og forestillinger i skolens aula. Men det som virkelig tente gnisten, var å overvære en sitzprobe av Les Misérables. Jeg spurte hvor gammel man måtte være for å spille Lille Cosette og fikk beskjed om at jeg var i akkurat passe alder. Deretter ble jeg invitert til audition og var heldig nok til å få rollen. Jeg ble helt bitt av basillen og visste umiddelbart at dette var det jeg ville drive med.

Gratulerer så mye med rollen i West End-oppsetningen av «Hello, Dolly!». Fortell oss litt om auditionprosessen og hva du gleder deg mest til. Tusen takk! Jeg gleder meg utrolig mye til det skjer… når enn det måtte bli. Det sier seg selv at jeg ser frem til at teatrene gjenåpner, men aller mest gleder jeg meg til å jobbe med det kreative teamet – Dominic Cooke, Bill Deamer og Nick Skilbeck. Jeg var så heldig å få jobbe med de samme folkene på National Theatre-oppsetningen av Follies. Jeg var mektig imponert over dem under det prosjektet. Jeg tror erfaringen min fra Follies var en stor fordel for meg under castingen til Hello Dolly!

Som Lille Cosette i Les Mis i West End i 2004 Hvorfor er teater viktig for deg?

Teater er en form for eskapisme, både for skuespilleren og publikum. Ved å fortelle historier på scenen transporterer vi publikum til en annen verden. Vi oppmuntrer folk til å føle; til å smile, le og gråte.

Hvordan går du frem når du skal sette deg inn i en rolle til en forestilling?

Jeg stiller meg selv (altså karakteren) mange spørsmål for å finne ut hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Denne bakgrunnshistorien forteller meg hva som har skjedd så langt i mitt livs historie. Det er alt jeg trenger å vite, for resten vil tre frem dersom jeg klarer å være til stede i øyeblikket, lytte og respondere deretter.

Hvordan har du holdt kreativiteten ved like under nedstengningen?

Nedstengningen har vært tøff, men jeg har tatt danse- og sangtimer via Zoom med mange fantastiske lærere. Jeg øver mye på sang og prøver å ta opptak av meg selv slik at jeg kan lytte og forbedre meg. Jeg elsker å lese, så det har jeg gjort mye av. Jeg var også heldig som fikk være med i en webinar-serie kalt The Theatre Channel. Vi holdt til på The Theatre Cafe, og det var helt strålende for å holde scenekunsten i gang.

Som Gertie Cummings i Oklahoma ved Chichester Festival Theatre i 2019. Foto: Johan Persson Du driver også dine egne pilatesklasser. Fortell oss hvordan du ble involvert i pilates og hvor leserne våre kan bli med! Jeg begynte med pilates da jeg var mye yngre og har gjort det ved siden av dansetreningen siden den gang. For noen år siden bestemte jeg meg for å ta instruktørutdannelse i Mat Pilates. Det har alltid vært en form for meditasjon for meg, da det krever stort fokus. Da fjorårets nedstengning kom, hoppet jeg rett på pilatesmatten for å holde hodet over vannet, og en venn spurte om jeg kunne undervise på nett. I min første Zoom-time var det 90 personer! Da bestemte jeg meg for å videreutdanne meg på apparater. Klassene mine går fortsatt for fullt – jeg elsker dem virkelig. Du kan booke timer på nettsiden min www.emilylanghampilates.com eller finne meg på Instagram @EmilyLanghamPilates – det var dagens lille snikreklame! Fortell oss om et av dine beste eller morsomste minner fra scenen?

Et av mine beste sceneminner må være da jeg opptrådte i Royal Albert Hall sammen med Tracie Bennett under Olivier Awards-utdelingen. Jeg husker jeg sto der med mitt Swarovski-besatte hodesmykke og den vakreste, skreddersydde kjolen, mens jeg så Tracie Bennett levere en mesterklasse-prestasjon av «I’m Still Here». Jeg tenkte: det er dette drømmer er laget av!

Et av de morsomste minnene er fra min aller første jobb, «Mack and Mabel» ved Chichester Festival Theatre. Under «Keystone Cops»-nummeret var vi kledd ut som politimenn, og en av guttene hoppet over hodet mitt og slo av meg hatten. Der løp jeg rundt på scenen og jaget hatten mens jeg bare hadde en strømpehette på hodet.

Hvilke tre ting finner vi alltid i garderoben din? For eksempel lykkebringere, ting som hjelper deg på scenen eller blå m&ms…

Jeg har egentlig ingen lykkebringere, men det er alltid snacks, en pilatesmatte og en notatbok der.

Hvis livet ditt var en forestilling, hva ville tittelen vært, og hvorfor?

«Kenny & Me» – jeg har en Cavachon-valp som jeg er helt besatt av. Han heter Kenny, oppkalt etter bestefar Ken, og han står ærlig talt for noe av den beste underholdningen jeg har sett. Vi er litt av et radarpar, for jeg har perfeksjonert stemmen hans så vi fører lange samtaler. Det minner nesten om et buktalernummer.

Hvilket råd vil du gi til nyutdannede skuespillere?

Ta deg tid. Det er ingen grunn til å stresse. Dører vil åpne seg, og hvis du velger å gå gjennom dem, venter det eventyr på den andre siden. Vær lidenskapelig opptatt av arbeidet ditt, uansett om rollen er stor eller liten, og slutt aldri å lære. Å, og støtt kollegene dine. Det er utrolig viktig.