ANMELDELSE 2013: The Book of Mormon, Prince of Wales Theatre. ✭✭✭

The Book Of Mormon i London The Book Of Mormon Prince of Wales Theatre 20. oktober 2013 Kjøp billetter | Mer info

Jeg er visst en av de få som så originalbesetningen av Book of Mormon på Broadway uten å få noen slags vidunderlig, hysterisk morsom musikalteater-åpenbaring. Den virket ufokusert, pubertal og litt for anstrengt, med et pastisjepreget og lett glemmelig partitur, men med noen strålende prestasjoner (og noen temmelig svake).

Nå skal den til å åpne i West End på Prince of Wales Theatre, med millioner i forhåndssalg og et smått djevelsk rykte som driver forventningene i været som BILLETTEN alle må få tak i.

Publikummet på forhåndsvisningen jeg så i går kveld, elsket den når de hang med på hva som foregikk, men gikk glipp av de fleste «interne» musikalvitsene (parodien på I Have Confidence In Me var for eksempel nesten over før de fleste tok den, selv om de var raskere på ballen med Tomorrow …). I lange strekk virket de mer forvirret enn underholdt, men likevel fast bestemt på å kose seg med det som utspilte seg foran dem.

For min del er det tindrende klart at skuespillerne som jobber knallhardt i dette stykket av Parker, Lopez og Stone, jevnt over er på toppnivå og gir langt mer enn 100 % hele tiden.

Denne produksjonen er langt, langt bedre enn den originale Broadway-oppsetningen.

Gavin Creel er i sensasjonell, vinneraktig form som den selvtilfredse Elder Price, skråsikker på sin skjebne i Orlando. Han synger med stil og varme, og den komiske timingen sitter perfekt. Jared Gertner er fantastisk på alle måter som den nerdete Elder Cunningham, som konverterer en afrikansk stamme til sin egen salige blanding av mormonsk mytologi og sci-fi-referanser – med imponerende resultat. Som James Corden vet han hvordan han kan bruke sin rause kroppsfasong til god og svært morsom effekt, men i motsetning til James Corden er han full av ynde, finesse og en ustoppelig boblande glede og energi – og han nøler aldri med å la noen andre få rampelyset.

Stephen Ashfield, en plettfri Bob Guadio i Jersey Boys, er nesten ugjenkjennelig her som den plagedes Elder McKinley, som kjemper for å undertrykke sin indre Ginger Rogers. Sangprestasjonen og den formidable dansingen er oppsiktsvekkende god – og morsom. Faktisk er denne forestillingen aldri bedre enn i scenene der Elders synger og danser – alle sammen er elegante, presise, lette på foten og vokalt sterke, og hver og én kan danse knivskarpt med stor komisk effekt. De er en ren fryd å se på – men Mark Anderson (surikaten hans kommer jeg aldri til å glemme), Ashley Day og Michael Kent skinner som de berømte, blinkende stjernene og tilfører uimotståelig fingerferdighet og stil til hvert eneste sekund de er på scenen.

Alexi Khadime er nydelig i både form og stemme som den uskyldige Nabulungi, og Giles Terera er sensasjonell som hennes beskyttende, men kyniske far – og får publikum til å juble med den imponerende grovmunnede Hasa Diga Eebowai.

Tyrone Huntley er en glovarm scenetyv som Doktoren med mark i pungen.

Her finnes ingen slappe, slitne eller udugelige utøvere; alle er i praktslag.

Casey Nicholaws koreografi er krevende, overraskende og rett og slett herlig – og alle utfører den med sjarm og entusiastisk energi som det er umulig ikke å beundre. Faktisk er det ingenting ved denne produksjonen som ikke er beundringsverdig … men selve stykket, manuset og musikken når ikke de svimlende høydene i prestasjonene, eller lever helt opp til hypen.

I bunn og grunn en rekke sketsjer: stort sett henger det sammen, tidvis genuint morsomt, andre ganger lett å glemme – og altfor ofte sjokkerende smakløst. Mange av kvinnene i salen (og en god del menn) syntes ikke vitsene om kvinnelig omskjæring var det minste morsomme – og hvorfor skulle de?

Å gjøre narr av religion, kjønn eller seksualitet er én ting; å gjøre narr av menneskelig tragedie er noe helt annet.

Selv om teksten har flere alvorlige poenger om problemene med blind tro av alle slag, om farene ved religiøs glød blant de uopplyste, om hvordan moderne samfunn kan akseptere nesten hva som helst som «religion», og om undertrykkelsen som ligger i religiøs dogmatikk – og ofte formidler dette svært godt – fremstår materialet andre ganger som banalt eller pubertalt og litt retningsløst. Nummeret Spooky Mormon Hell Dream, for eksempel, føles endeløst og driver egentlig ikke handlingen videre.

Det finnes noen virkelig sterke øyeblikk i musikken – I Believe, Hello og Turn It Off er rene perler – og Joseph Smith American Moses er et lite mirakel, en parodi på The King And I sin Small House Of Uncle Thomas med sylskarp presisjon – men for det meste er det ikke melodier som klorer seg fast og sniker seg inn i underbevisstheten.

Altfor ofte er lydmiksen feil og artikulasjonen drukner – skikkelig synd når tekstene er ukjente og mye av moroa ligger i kontrasten mellom banning og «skjeve» formuleringer, men dette virker å være et bevisst valg, slik det også var på Broadway.

Men hør her: For en uanstrengt kveld med mange gode latterkuler, gjort minneverdig av et førsteklasses ensemble som både synger og danser som en drøm, er dette laget i denne produksjonen av The Book of Mormon vanskelig å slå.

Kjøp billetter til The Book Of Mormon