Den legendariske Broadway-stjernen Elaine Stritch er død, 89 år gammel

BritishTheatre.com har den triste oppgaven å meddele at teaterlegenden Elaine Stritch sovnet stille inn i sitt hjem i morges, 89 år gammel.

Hennes meritter på scenen inkluderte Loco (1946), Bus Stop (1955 – Tony-nominert), Sail Away (1961), Company (1970), A Delicate Balance (1996), Small Craft Warnings (1973), The Gingerbread Lady (1974), Showboat (1994) og A Little Night Music (2010). Hennes enkvinnerstykke Elaine Stritch at Liberty fra 2001 vant en Tony Award og ble spilt over flere sesonger i både Storbritannia og USA. Gjennom en karriere som strakte seg over syv tiår, medvirket hun i TV-serier som The Growing Paynes (1949), The Goodyear Television Playhouse (1953-55) og The Ed Sullivan Show (1954). Hun var også den aller første Trixie Norton i piloten til The Honeymooners-sketsjen med Jackie Gleeson, Art Carney og Pert Kelton. På det hvite lerretet spilte hun mot Charlton Heston i Three Violent People (1956), mot Rock Hudson i A Farewell To Arms (1957), mot Tony Curtis i The Perfect Furlough og hadde rollen som sykepleieren i nyinnspillingen av The Spiral Staircase (1975). Hun ble en del av ensemblet i Cocoon: The Return (1988), spilte Winona Ryders bestemor i filmen Autumn in New York (2000) og medvirket i Monster-in-Law (2005) som Jane Fondas svigermor, sammen med Jennifer Lopez. Elaine vant en Emmy i 1993 for sin gjesterolle i Law & Order, og fikk nok en pris i 2004 for TV-dokumentaren av soloshowet sitt. Senest vant hun sin tredje Emmy for den tilbakevendende rollen som Jack Donaghys mor, Colleen, i 30 Rock. I britiske hjem var hun kanskje aller best kjent for ITV-situasjonskomedien Two’s Company mot Donald Sinden (1975-79). Den ferske dokumentaren Shoot Me hadde nylig premiere i New York. Hun vil kanskje for alltid bli identifisert med to store sanger fra Sondheim-musikaler. Den første er The Ladies Who Lunch fra Company. George Furth, som skrev manuset til stykket, hadde selv sett en beruset Stritch be bartenderen om en flaske vodka og en plantegning over lokalet – en anekdote som inspirerte teksten. Senere i livet, etter at hun ble tørrlagt, fremførte hun sangen i kabaretform med en hjerteskjærende innlevelse som tydelig sprang ut fra hennes egne tilbakeblikk på alt hun nær hadde kastet bort. Den andre låten er I’m Still Here fra Follies – en trassig hymne for en showvinner som har overlevd både profesjonelle nederlag, personlige kriser og skiftende trender for å forbli aktuell helt inn i alderdommen.

Som den profesjonelle yrkesutøveren hun var, kunne hun skryte av å kun ha gått glipp av to forestillinger på grunn av sykdom i løpet av syv tiår.

De beste sluttordene er kanskje hennes egne: «I love audiences. My God, the best friends in the world!»

Elaine Stritch, født 2. februar 1925; død 17. juli 2014.

https://www.youtube.com/watch?v=virv-1o2KjE#t=20

https://www.youtube.com/watch?v=--u0kxITaBU

https://www.youtube.com/watch?v=zQysjiUA68U