MENING: Hallo......Dolly?

Ray Rackham undersøker om nyheten om at Imelda Staunton skal spille Dolly Levi er ensbetydende med et monopol på de store hovedrollene.

Imelda Staunton

Nok et år, nok en musikal-nyoppsetning med Imelda Staunton i spissen. En glimrende skuespiller med et naturlig talent for både komedie og sang, Staunton virker nå å være svært nær å slutte seg til damene Plowright, Atkins, Smith og Dench som en vaskeekte britiske «nasjonalskatt». Bare innen musikaler de siste seks årene har Staunton gitt oss sin Nellie Lovett, sin Madam Rose og sin Sally Durant Plummer – alle skapt av selve gudfaren (noen vil rett og slett si Gud) av amerikansk musikalteater, Stephen Sondheim. I forrige uke fikk vi vite at Staunton i 2020 vil fjerne seg fra verkene til Amerikas største nålevende musikal-komponist for å ta på seg den røde hodebrydnaden til en annen ikonisk kvinnelig hovedrolle, skrevet av Amerikas andre store nålevende musikal-geni. Komponisten er selvsagt Jerry Herman. Rollen er selvsagt Dolly Gallagher Levi. Forestillingen, hvis du ikke allerede har gjettet det, er Hello, Dolly!

Bette Midler i Hello Dolly! på Broadway. Foto: Julia Cervantes

Det har vært mye spekulasjoner om at Bette Midler ville bringe sitt Tony-vinnende show til London helt siden Broadway feiret forestillingens triumferende retur i 2017. Ryktene sa at Bette lette etter en britisk skuespillerinne til å steppe inn (litt slik Donna Murphy gjorde på Broadway). Videre hadde Stauntons navn blitt knyttet til disse ryktene som et mulig alternativ. Nå ser det imidlertid ut til at en Dolly i Imeldas skikkelse er tilbake der hun hører hjemme – som Kirsten Giftekniv og skaper av komisk kaos på Adelphi Theatre i West End; rett etter at Waitress har servert sin siste kake før en landsdekkende turné. I et begrenset engasjement på tretti uker vil Staunton gjenforenes med sin Follies-regissør Dominick Cooke, og få selskap av Jenna Russell i rollen som Irene Malloy. Stauntons Dolly ser ut til å bli selve juvelen i teateråret 2020.

Da jeg hørte nyheten spurte jeg nesten umiddelbart: Finnes det ingen andre nålevende skuespillere i en viss alder som er i stand til å spille en sterk kvinnelig hovedrolle i en nyoppsetning i West End? Er vi på vei inn i en teaterversjon av den perioden på slutten av 90-tallet da Maggie Smith spilte nesten hver eneste rolle som ikke først ble tilbudt Judi Dench? Vil Staunton måtte rydde massiv plass i premieskapet sitt, slik Dench vant nesten alt som fantes av filmpriser – inkludert en Oscar for seksten minutters skjermtid i Shakespeare in Love? Hva er denne besettelsen vår med å se den samme personen i nesten hver eneste store nyoppsetning? Og, enda viktigere, hvorfor?

Michael Ball og Imelda Staunton i Sweeney Todd

Mitt første spørsmål bør vel egentlig være om dette er et «Staunton-fenomen» alene? Svaret er helt klart nei. Staunton virker å være den britiske versjonen av Patti-effekten. Ja, jeg snakker om LuPone. Patti LuPone. Merkelig nok ga LuPone oss sin Nellie Lovett og Madam Rose på Broadway i nøyaktig samme tidsramme (mellom 2005 og 2008) som Staunton startet sine tokt i henholdsvis det viktorianske London og den døende amerikanske vaudevillen noen år senere (2011 og 2014).

Begge startet sine Sondheim-eventyr andre steder. Patti sang nesten alle leading lady-roller hos Sondheim på Chicagos Ravinia Festival før hun tok rollene med seg til Broadway, mens Staunton fikk sjansen til å prøve seg under sommersesongen i Chichester før West End-premieren. Den eneste forskjellen virker å være at Sondheim forguder Staunton, mens LuPone selv har hevdet at han ikke alltid har følt det samme for henne. Kanskje er det derfor Staunton spilte Sally i National Theatres oppsetning av Follies (angivelig etter Sondheims eget krav), selv om hun kanskje passet rollen like mye – eller lite – som LuPone. Da Follies nylig ble satt opp på Broadway, var det en annen Sondheim-favoritt, Bernadette Peters, som spilte den tidligere showjenta.

Imelda Staunton som Sally Durant-Plummer i Follies

Jeg påpekte Stauntons noe uvanlige casting som Sally, den tidligere Ziegfeld-aktige showjenta, på sosiale medier, og fikk beskjed om at jeg måtte ta feil siden Sondheim selv hadde godkjent henne. Men er det nok? Jeg er ikke alene om å stille spørsmål ved en del av endringene i 2018-oppsetningen av Company i West End, som ble fullt ut støttet av komponisten selv (jeg elsket for øvrig kjønnsskiftet på hovedrollen, men mislikte nesten alle endringene i manus og tekst). Cole Porter skrev mange musikaler for Ethel Merman, men for hver suksess som Anything Goes, fantes det en fiasko som Red, Hot, Blue. Den anerkjente Mary Martin spilte også roller i Broadways gullalder som i dag ville fått en moderne castingansvarlig til å heve øyenbrynene. Her hjemme hadde Julia McKenzie en lang periode der hun var den ubestridte tolkeren av Sondheims verker, med hovedroller i Follies (1987) og Into the Woods (1990), før hun takket av som tidenes Mrs Lovett i 1993. Og så har vi selvfølgelig West Ends «First Lady», Elaine Paige, som sikret seg nesten hver eneste kvinnelige hovedrolle på 80- og 90-tallet. Dette tyder på at lang levetid i bransjen ofte handler om forholdet mellom komponist og stjerne. For Cole Porter var det Merman; for Lloyd Webber var det Paige; for Sondheim var det en duell mellom McKenzie og Peters; og nå har pendelen svingt til Staunton.

Det hører også med til historien at Hello, Dolly! skal regisseres av Dominic Cooke, som sist samarbeidet med Staunton på Follies, og som er den enormt suksessrike tidligere kunstneriske lederen for Royal Court. Cooke er kjent for å ha fornyet det teatret fullstendig. Etter den fenomenale suksessen med Cooke/Staunton-samarbeidet i 2017 (husk at 2019-versjonen uten Staunton ikke solgte like godt eller raskt), er det ikke utenkelig at produsentene vil gjenskape den magien. Men (ja, det er alltid et men...) Hello, Dolly! er ikke Follies; førstnevnte er et stjerneshow drevet av komikk, sistnevnte en musikal med tsjekhovsk dybde. Cooke velger kanskje å gå tilbake til det opprinnelige teaterstykket som inspirerte musikalen, Thornton Wilders The Matchmaker. Men vil det da fortsatt føles som Hello, Dolly!? Om magien returnerer gjenstår å se, men med Stauntons navn øverst på plakaten er det et tryggere veddemål enn en mindre kjent skuespillerinne som kanskje ville passet rollen bedre.

Carol Channing, Pearl Bailey og Ginger Rodgers

Kanskje er det rollen som Dolly i seg selv som har lokket Staunton til Yonkers. På mange måter er karakteren Dolly Gallagher Levi musikalverdens svar på King Lear. Det virker som alle store dramatiske skuespillere når et punkt i livet der Kongen kaller. Sir Gielgud og Olivier elsket det, Ian McKellan grudde seg, og det sies at Albert Finney flyktet fra det. Slik er det også med Dolly; fra Carol Channing til Bette Midler – listen over de som har spilt rollen er en hvem-er-hvem i musikalhistorien. I en moderne vri har både Glenda Jackson og Kathryn Hunter båret Lears krone, mens Danny La Rue ga oss sin Dolly i en herlig camp versjon på 80-tallet. Interessant nok var det nærmeste Patti LuPone kom Dolly en rekke telefonsamtaler med Jerry Herman i 2010.

Imelda Staunton som Dolores e-Hopp i Harry Potter

Jeg har utforsket mange grunner til hvorfor Staunton dominerer West End-scenen, men jeg har utelatt én: Kanskje er hun bare en fantastisk skuespiller som publikum elsker å se? De to tingene henger ikke alltid sammen; noen av historiens største skuespillere har ikke vært publikumsfavoritter. Men Staunton tilhører den sjeldne rasen av folkelig talent. Dette kan skyldes at hennes tidlige karriere var rendyrket teater, før hun ble verdenskjent gjennom TV og film – ikke minst som den forhatte skurken i Harry Potter-filmene og som Vera Drake. Selv om hun nå er mest på scenen, fortsetter hun å glede filmpublikummet, nylig i Downton Abbey-filmen. Kanskje er det slik at vi som publikum blir så knyttet til våre nasjonalskatter at vi vil se dem i alt, og teatersjefene rett og slett bare svarer på etterspørselen?

Om Staunton er den rette for Dolly vil nok bli debattert lenge etter premieren på Adelphi, det er helt sikkert. Det som er enda sikrere, er at en av våre mest folkekjære og hardtarbeidende skuespillere vil gi alt. Staunton har komikken i blodet til å mestre slappsticken, og ingen kan vel påstå at Carol Channing var musikalens svar på Maria Callas – så Staunton vil mer enn gjerne synge rollen godt. Vi får håpe at selv de mest iherdige skeptikerne blir positivt overrasket neste sommer, og at ingen av oss angrer på at produsentene ikke gikk for en annen «Bette». BESTILL BILLETTER TIL HELLO DOLLY PÅ ADELPHI THEATRE