ANMELDELSE: American Idiot, Arts Theatre ✭✭✭

Ensemblet i American Idiot. Foto: Darren Bell American Idiot

3 stjerner

Arts Theatre

22. juli 2015 Bestill billetter

Det er ikke ofte man hører Green Day nevnt i samme åndedrag som Abba og The Four Seasons. Likevel har disse pop-punkerne nå slått følge med de gamle traverne på West Ends liste over jukebox-musikaler. Forestillingen hadde premiere på Broadway i 2010 og turnerte i Storbritannia to år senere – nå er den tilbake og spilles på Arts Theatre ved Leicester Square.

Handlingen er enkel (faktisk så enkel at man ofte blir sittende og vente på en vending som aldri kommer) – de misfornøyde tenåringene Johnny, Will og Tunny velger alle ulike fluktruter i forsøket på å slippe unna det søvnige forstadslivet. Johnny søker lykken i storbyen, hvor han blir distrahert av dop og pene jenter; Tunny vervet seg til hæren og havner i Irak, mens Will prøver å stille opp som pappa for sitt nyfødte barn etter å ha gjort kjæresten gravid.

Skyggen fra Bush-æraens konservatisme og 11. september hviler tungt over denne oppsetningen, som i sin helhet fanger det politisk ladede sinnet Green Day ble kjent for. Selv om dette voldsomme raseriet gir rom for strålende låter (man får nesten lyst til å kaste seg ut i moshpiten underveis), fører det ikke til mye dybde eller subtilitet. Forestillingen møter den evige jukebox-utfordringen – det å forsøke å fortelle en historie uten å ha frihet over tekstmaterialet. Dette blir ekstra tydelig siden musikalen er «sung-through» (gjennomkomponert); uten bindeledd i form av dialog er det en real kraftanstrengelse for karakterene å bli noe mer enn ropende karikaturer.

Mens enkelte av de gitartunge ensemblenumrene tidvis glir litt over i hverandre, fikk Green Days roligere hits en langt mer kreativ behandling. «Boulevard of Broken Dreams» var perfekt iscenesatt og arrangert, det samme var klassikeren «Wake Me Up When September Ends». Høydepunktet var «Extraordinary Girl», Tunnys hjerteskjærende ballade fra sykesengen – vakkert sunget, med lyssetting og kostymer som tok pusten fra en.

Det ble opp til disse øyeblikkene og produksjonens utrettelige energi å bære forestillingen; bortsett fra Johnny og Tunny er det fint lite karakterutvikling å spore. Hjemmeværende pappa Will blir aldri helt utdypet, mens Johnnys kjærlighetsinteresse har gode låter, men mangler personlighet (hun kalles tross alt bare «Whatsername»!).

Casten, en blanding av West End-gjengangere og etablerte rocksangere, gjør alle en formidabel innsats og tilfører forestillingen både gnist og kraft. Aaron Sidwell er kvass og plaget i hovedrollen som Johnny, og får maks ut av både rockenumrene og sine inderlige solopartier. Alexis Gerred fanger poengtert den hjelpeløse heltemotet hos Tunny, mens Steve Rushton gir god støtte som Will. Tidligere X Factor-finalist Amelia Lily har ikke all verden med West End-erfaring, men hun besitter en utrolig stemme og står støtt i skuespillerprestasjonene. Det er ingen svake ledd i et kruttsterkt ensemble, der spesielt Racquel Jones og Natasha Karp utmerker seg.

Iscenesettelsen var eksepsjonell; Sarah Perks’ scenografi er skitten og rå, med smarte detaljer – som en buss bygget nesten utelukkende av gitarkasser. Bruken av TV-skjermer på scenen var effektiv, selv om det er synd at veggen av TV-er som fungerte så kraftfullt i Broadway-versjonen ikke kunne gjenskapes på en mindre scene. Kostymene er herlig punk-inspirerte og dystopiske; spesielt de demoniske cheerlederne, som enten er hentet fra drømmer eller mareritt (jeg har ikke helt bestemt meg ennå!).

Racky Plews’ koreografi var knivskarp; sint og lidenskapelig når det trengtes, men også overraskende rørende i de roligere numrene. Når det er sagt: Her har man grunnlaget for en munter selskapslek – hvis du tar en slurk hver gang en karakter viser langfingeren eller tar seg til skrittet, vil du være god og snurrete før pausen! Bandet er fantastisk og får til og med bryte den fjerde veggen litt halvveis i forestillingen.

American Idiot er en litt frustrerende produksjon; selv om Green Days musikk har mye å tilby en musikal, føles det ikke helt riktig som en gjennomkomponert sceneversjon. Men det den eventuelt mangler i handling og karakterdybde, tar den så til de grader igjen i energi, lidenskap og ren spilleglede.

Bestill billetter på Arts Theatre. Spilles til 27. september 2015