ANMELDELSE: Musikalen Doodle, Waterloo East Theatre ✭✭

Doodle The Musical Waterloo East Theatre

12. januar 2018

2 stjerner

Bestill billetter nå

Ja, da har vi fått nok en musikal som dveler ved nostalgi fra andre verdenskrig: uniformer, nynnbare låter, endimensjonale karakterer og mengder med virkelighetsflukt.  Om dette er din sjanger, vil du kanskje kose deg.  Musikken er definitivt ofte svært tiltalende; Andy Street har gode meritter som låtskriver, og det er flere numre her som garantert vil sjarmere.  De fleste av dem synges av scenens største stjerne, Sooz Henshaw (også kjent som Kempner, om jeg ikke tar helt feil): «He's a dinosaur» er faktisk en knallgod melodi, nesten for god for teksten den bærer.  Jonathan Kydd – et navn jeg husker best fra 70-tallets ITV-barnetv «Rainbow» – er drivkraften bak denne kuriøse fortellingen om krigstidens krumspring.  Han har ikke skrevet et manus så mye som en brokete samling av sketsjer som svinger vilt og uventet i tone og stil, tilsynelatende uten annet mål enn å fylle tiden mellom åpning og finale, litt som i en ellevill revy.  Eller er det kanskje det?  Sangtekstene hans fryder seg i den samme improvisatoriske stilen.  Hvis du ikke har for høye tekniske forventninger, kan du finne dette ganske sjarmerende.  På den annen side, hvis du tar det for god fisk og tror at de faktisk prøver å fortelle en sammenhengende historie i musikalform, vil du nok felle en betydelig strengere dom over verket.

Et stort ensemble er samlet for anledningen.  Paul Ryan, Paul Croft, Reggie Oliver, Paul Storrier, Michael Sadler, Sebastian Kainth, Conor Cook og Luke Farrugia gjør sitt beste i utallige roller, men ingen av dem får servert bedre materiale enn Evan Boutsov. Hans fremste bidrag her virker å være hans imponerende fysikk, som stadig vises frem i sin fulle prakt.  Musikalske numre blir ofte akkompagnert av de dansende skikkelsene til Kate Haughton og Viva Foster, med Swing Grace Keeble også til stede, i Gianna Burrights hektiske koreografi.  Baska Wesolowska har skapt en stilig, men noe tungvint scenografi bestående av flerfunksjonelle arkivskap og et kinolerret, og det vises noen småhektiske filmklipp regissert av Kydd selv.  Det hele er ganske koselig og velmenende, men man må virkelig lure på om de trodde dette faktisk ville utgjøre en fullverdig musikal.  Jonathan Moore står for regien, og gjør ingen forsøk på å dykke ned i karakterdybde eller utforske dypere meninger.

Kydds manus er i overkant preget av skoleteater-nivå.  Ideene – og vitsene – føles like gamle som andre verdenskrig selv.  Så hvis du er villig til å overse anakronismer, utdaterte synspunkter og knirkete holdninger, kan dette kanskje fremkalle en latterkule eller to.  Likevel er sjansen like stor for at du ender opp med å rødme av flauhet.  Det er ikke helt tydelig for meg om dette er tilsiktet «ironisk» eller ikke.  Målet hans virker å ha vært en slags krysning mellom Spamalot, Carry On-filmene, Svarte Orm og The Producers.  Det er en collage-preget tilnærming som ikke ender opp med noe med en egen identitet.  Kanskje det ikke betyr så mye for herr Kydd.  Vi får håpe han finner et publikum som er like bekymringsløse som han selv.

BESTILL BILLETTER TIL DOODLE THE MUSICAL HER