ANMELDELSE: Musikalen Fiver, Crazy Coqs ved Brasserie Zedel ✭✭✭✭

Fiver

Crazy Coqs ved Brasserie Zedel

26. november 2017

Fire stjerner

Mer informasjon

Crazy Coqs’ innsats for å fremme ny musikalteater-skriving fortsetter med dette aldeles nydelige partituret av de nye skribentene bak bok, musikk og tekster, Alex James Ellison og Tom Lees.  Begge er unge, men anerkjente skapere av nye verk, og dette er et spennende nytt samarbeid som har mye å by på.  Tittelen refererer til en fempundseddel – den klassiske «MacGuffinen» – som kobler sammen et dusin ulike eiere mens den skifter hender, mye på samme måte som i «La Ronde», mens den gjør sin episodiske reise gjennom dagens London.  Ja, en enslig femmer har kanskje ikke helt den samme dramatiske tiltrekningskraften som for eksempel syfilis, og det er mulig vi ville vært mer engasjert om det stod mer på spill, men det fungerer godt nok til å drive oss fremover, og de små perlene vi møter underveis er utrolig fornøyelige – mer enn nok til å fylle forestillingens drøye time.

I denne korte spilleperioden ble showet åpnet av det karismatiske stjerneskuddet Joe Kerry. Hans smittende og fengende fremføring av «Change is bringing me down» (librettoen flommer over av fornøyelige penge-ordspill) ga forestillingen en fantastisk start, støttet av presise vokalbidrag fra de tre andre medlemmene i ensemblet.  Han spilte gitar, mens Lees selv satt ved pianoet og ledet et sterkt band av fiolin, cello og trommer gjennom sine egne flotte arrangementer.  Jordan Murphy, som fungerte som både regissør og produsent, gjorde en kjempejobb med å åpne opp rommet for å tillate en mer intim og inkluderende spillestil.  Det blir svært interessant å se hva han får ut av de tre neste minimusikalene som er planlagt her i løpet av det kommende året.

Etter åpningsnummeret tok Jodie Steele og Daniel Buckley over stafettpinnen mens de hang i baren: Steele kjempet med de teksttunge linjene i «I’m Disconnected» – en utfordring i dette lokalets gjenklingende akustikk – før Buckley fikk en enklere oppgave med den livlige blueslåten «Let today be the day». Her fikk han vist frem sin nydelige, lette tenor til det fulle, med bedre støtte fra lydteknikerne; denne produksjonen benyttet seg nemlig av forsterkning.

En rørende undertone av patos ble slått an i neste nummer, «Every Year», hvor et mer alvorlig vendepunkt kom i fokus med blomster på graven til en kjær venn.  Stemningen varte imidlertid ikke lenge, og ble raskt feid til side av Steeles supre «At the end of the day» og Sabrina Aloueche sin «Freedom». Sistnevnte fikk en fabelaktig mulighet til å vise frem sin praktfulle, fløyelsmyke mezzosopran.  Som kontrast var de vise-pregede vignettene i «This guy» stor underholdning, før vi virkelig kunne nyte den Lily Allen-aktige stilen i tittelsporet, fremført av Steele, som tydelig storkoste seg i en sjanger som kledde henne perfekt.  Etter et lite tekstbasert mellomspill fulgte den romantiske «I want to hear it from you» – både fyldig og delikat på samme tid – før vi beveget oss mot slutten av fortellingen med den mesterlige scenen «I’m over you».  Til slutt fikk Kerry runde av det hele, og forestillingen var – for denne gang – over.

Men neppe for godt, tror jeg.  Dette er et svært robust partitur som med et sterkere manus fint kunne hatt et liv for et langt større publikum.  Elegansen og viddet i låtskrivingen krever egentlig en mer overbevisende teatermessig struktur, og det kan kanskje være en fordel for dette teamet å invitere inn en tredje stemme som manusforfatter for å oppnå nettopp det.  Likevel kan de fantastiske sangene nytes i sin egen prakt akkurat som de er.

Meld deg på vårt NYHETSBREV for å holde deg oppdatert på gode forestillinger nær deg.