ANMELDELSE: Forever Plaid, St James Studio ✭✭✭✭

Forever Plaid

St James Theatre Studio

8. april 2016

4 stjerner

Bestill billetter til Forever Plaid nå

Forever Plaid er et kjærlig tilbakeblikk på de tette harmoni-vokalgruppene som var populære på femtitallet. Det er en småsprø, men sublim tidsreise med en vri. Gruppa The Plaids, som består av barndomsvenner, er alle døde – drept av en buss full av katolske skolejenter på vei til sin første store spillejobb. Nå har de vendt tilbake for kun én kveld.

Ganske vilt, jeg vet – om det noen gang fantes et tynt påskudd for en revy, så er det dette. Men det som får Forever Plaid til å fungere, er prestasjonene til The Plaids selv og den enorme omsorgen og nøyaktigheten som er lagt ned i numrene de fremfører.

The Plaids består av Jon Lee (Jinx), Keith Jack (Sparky), Matthew Quinn (Smudge) og Luke Striffler (Frankie). Disse gutta ville passet perfekt inn i en episode av Glee. De har alle sine egne små rariteter og er en merkelig karismatisk gjeng, men når de synger – da er det rett og slett guddommelig. Dette er fire helt vanlige fyrer med helt vanlige jobber, men når de stiller seg opp foran mikrofonene og blir The Plaids, oppstår magien. Dette er karer som sang av ren glede, og alt de fremfører er gjennomsyret av den kjærligheten.

Med en låtliste som inkluderer Three Coins In The Fountain, Moments To Remember, Cry, Sixteen Tons, Catch A Falling Star, Heart and Soul og Love Is A Many Splendoured Thing, er dette en tidsreise gjennom noen av datidens største sanger. Mer enn en jukebox-musikal er dette en temabasert revy; Forever Plaid er et hjertevarmt tilbakeblikk. Den gjør vennlig narr av denne nerdete gjengen, men etterlater publikum uten tvil om deres enorme talent.

Selv kapellmesteren er med på leken; Anthony Gabriele er hyret inn som Bob, den litt pompøse og selvsikre fagforenings-pianisten som følger med lokalet den kvelden The Plaids vender tilbake. Gabriele leverer et plettfritt og fyldig akkompagnement til de tette vokalarrangementene. I løpet av forestillingen snakker The Plaids om «the blend» (klangen), og etter hvert som showet skrider frem, forstår man nøyaktig hva de mener. Det musikalske nivået på scenen, både vokalt og instrumentalt, er formidabelt.

Regissør Grant Murphy sørger for at overgangene i Forever Plaid aldri blir kjedelige. Ved å utnytte ensamblets talenter gir Murphy stykket en flyt og bevegelighet som ofte mangler i denne typen revyer.

Etter spilleperioden i London skal Forever Plaid settes opp på Radlett Centre og Theatre Royal i Bury St Edmunds, men for øyeblikket har Studio ved St James Theatre funnet en forestilling som viser frem dette fantastiske og intime lokalet på perfekt vis.

Forever Plaid vil være en to timer lang mimretur for noen, mens det for andre vil være en introduksjon til en musikalsk sjanger drevet av rent vokaltalent. Forestillingen understreker nok en gang behovet for mindre scener som kan huse langspillende show i «Off-Broadway»-stil. Jeg er ikke i tvil om at dette showet har livets rett. Jeg kommer definitivt tilbake for å høre mer av The Plaids!

FOREVER PLAID SPILLES FREM TIL 24. APRIL 2016