ANMELDELSE: Go!, Camden Fringe på The Phoenix Artist Club ✭✭✭

Go! Camden Fringe på Phoenix Artist Club 20. august 2014 3 stjerner

Mens Edinburgh-festivalen herjer i Skottland og alle blikk er rettet dit, rettes det for lite oppmerksomhet mot programmet på Camden Fringe. Her på Phoenix Artist Club midt i hjertet av West End tilbys et variert og eklektisk program som lett kan måle seg med hva som helst på scenene i Edinburgh.

Fringe-festivaler er fulle av muligheter. Du kan finne alt mulig der: Modne, sterke prestasjoner av svakt materiale; nølende utforskninger av nye former; utfordrende verk for både aktører og publikum; lettbeint underholdning som tilfredsstiller massene; dårlige musikaler med håpefulle talenter inspirert eller skapt av programmer som X-Factor; sterkt materiale som faller sammen i utrygge hender; og en sjelden gang – en uoppdaget stjerne som gjør noe utfordrende og virkningsfullt.

Ofte får man ikke vite hva slags opplevelse man har hatt før teppet faller på slike festivaler.

Dette gjelder ikke Go!, en "mini-katastrofemusikal" skrevet og fremført av Nikki Aitken. Stykket har sin debut på Camden Fringe under regi av Christopher Hurrell.

Fra det øyeblikket Aitken inntar scenen og lyset går opp, er det klart at dette er den ekte varen: En skikkelig innøvd og gjennomtenkt produksjon av et nytt og utfordrende musikkteaterstykke.

Utfordringene ligger hos Aitken og Hurrell; publikum får bare nyte turen og fly av sted i en herlig farkost av tøys og camp-melodrama.

Konseptet er enkelt. Flygning GO999 tar av med en merkelig sammensatt gruppe førsteklassepassasjerer, en effektiv flyvertinne med full kontroll (Martina), en bisk og glorete assisterende steward med lumske planer for piloten og muligens kopiloten, og en blindpassasjer. Flyet når aldri sin navnløse destinasjon, og grunnen til det... vel, det kan ikke avsløres. (Men det er fantastisk morsomt).

Grepene og det smarte her er at alle karakterene spilles av Aitken i en 50-minutter lang kraftprestasjon. Her gjør hun alt fra å gire opp passasjerene til å fri på toalettet, reflektere over ødelagte ekteskap og gi stemme til den lille svarte boksen som sitter på svaret om hvorfor flyvningen går galt.

Aitken er et fyrverkeri. Hun har en utrolig smidig og kraftfull stemme som hun bruker uanstreng og praktfullt. Hun stråler i enhver forstand, har glimrende komisk timing og den sjeldne evnen til å spille flere karakterer i ett og samme ensemblenummer uten at publikum blir forvirret over hvem som synger når.

Hurrell regisserer med beundringsverdig klarhet, og det er gjort inspirerte valg når det gjelder regi og rekvisitter, der noen av dem fremkaller latter i seg selv. Alt er målrettet og søker å kaste lys over teksten.

Det er øyeblikk der humoren er gapskrattende morsom, og andre steder der Aitkens vokale fremføring av djevelsk vanskelige sanger er rett og slett henrivende.

Men det er selvfølgelig ikke helt perfekt. Noen av sangene er ikke like fengende som andre, og for mye er satt i samme toneart eller har lignende modulasjoner. Men det er ingenting i partituret som ikke litt skjønnsom trimming og god orkestrering ville forbedret. Det er et svært verdifullt partitur med beundringsverdige ambisjoner, og kapellmester Michael Roulston gjør det rettferdighet.

Den homofile stewarden er Aitkens minst vellykkede karakter, men noen av de andre er så skarpt observert – selv som karikaturer eller halvkarikaturer – at dette lett tilgis.

Dette er den typen produksjon som ville vært en snakkis i Edinburgh. Den er ikke feilfri, men den er fremført og regissert med lidenskap, dyktighet og ekte engasjement.

Og som de fleste flyvninger tar den av og lander kontrollert.

Gå og se en spirende stjerne i en vordende musikal – det er tross alt det Fringe-festivaler er til for.

For mer informasjon om Go, sjekk ut Camden Fringes nettsider