ANMELDELSE: Incognito, Bush Theatre ✭✭✭

Incognito på Bush Theatre Incognito

Bush Theatre

16. juni 2014

3 stjerner

Ikke alle dramatikere klarer å skrive et banebrytende mesterverk som begeistrer publikum hver eneste gang. Selv Shakespeare skrev stykker som med rette kan kalles middelmådige. De fleste moderne dramatikere produserer verken en like omfattende portefølje som Shakespeare eller skriver med en like jevn kvalitet. Mange skriver gode stykker; færre skriver mesterverk. Det er ingenting spesielt innsiktsfullt med denne påstanden; den er både banal og åpenbar.

Likevel, når man ser Nick Paynes Incognito, som nå har premiere på Bush Theatre, er det vanskelig å ikke bli litt rystet over erkjennelsen av at Payne ikke er det ufeilbarlige «én-gang-i-livet-geniet» som hans fantastiske Constellations antydet at han kunne være.

Nei. Payne er bare utrolig dyktig og, best av alt, produktiv. Han er ikke redd for å skrive eller å prøve ut ulike stiler og tilnærminger.

Incognito kan ikke måle seg med Constellations, og er faktisk noe avledet av dette overlegne verket: her er det mange korte scener, et vell av karakterer, gjentatt dialog, vitenskapelige temaer som underbygger de narrative motivene, og en stil og form som søker å etterligne eller eksemplifisere den vitenskapelige teorien eller teoriene som undersøkes.

Men tross likhetene er det også store forskjeller. Incognito handler om mange ulike karakterer og den løse historien som binder dem sammen; Constellations handlet om et multivers som eksisterer som følge av mulige valg. Incognito utforsker konsekvensene av kunnskap; Constellations konsekvensene av tilfeller og beslutninger. Incognito fokuserer på flyten i kunnskap og forståelse og perspektivet man får gjennom dette; Constellations undersøker endeløse, sameksisterende kontinuum.

Stykkets kjerne handler om Albert Einsteins hjerne. Hva som skjer med hjernen og hvorfor, utgjør stykkets dramatiske nerve, ettersom hver karakter vi møter etter hvert blir påvirket eller formet av disse hendelsene. Akkurat som Einsteins arbeid endret vår forståelse av universet, endrer skjebnen til Einsteins hjerne livet til et dusin mennesker uåpnelig.

Under Joe Murphys regi speiler også selve fremføringen vitenskapen. I starten spilles scenene tydelig adskilt, hver avskåret fra den neste med lysskift og lydeffekter. Men etter hvert som historien skrider frem, blir overgangene mindre tydelige, inntil nye scener starter før den forrige er helt ferdig, før essensen av den forrige scenen har fordunstet. Publikum ser med egne øyne at tid er relativt.

Konseptet med ormehull fungerer mindre godt, selv om erkjennelsen av at noen av karakterene tar snarveier gjennom livet (bevisst eller ikke) og dermed går glipp av inntrykkene og erfaringene ved lengre reiser, er fint oppbygd og intrikat støttet i narrativet.

Noe mindre vellykket er valget om å la skuespillerne forbli «incognito». Kanskje noen et sted tenkte at dette var en genial idé, men når fire skuespillere tolker et vell av roller, er det praktisk å la publikum få vite hvem de er. Navn er ikke nok. Som stykket selv viser: et menneske består av mer enn bare et navn.

Så selv om man vet at stykket hadde Paul Hickey, Amelia Lowdell, Alison O'Donnell og Sargon Yelda på scenen, vet man ikke hvem som spilte den bifile kliniske nevrologen Martha med en skjør og dirrende effekt, eller hvilken skuespiller som ropte altfor mye i de ulike rollene som høyrøstede menn, men som mestret den ekstremt vanskelige bragden det er å spille mannen som sitter fast i en evig loop (litt som Dory i Oppdrag Nemo, han soner stadig ut og starter på nytt med et tomt uttrykk, fratatt alle minner). Man vet heller ikke hvilken skuespillerinne som hadde den merkelige australske aksenten og den gode skotske, eller hvem som spilte mannen besatt av Einsteins hjerne. De forblir frustrerende inkognito.

Oliver Townsend har laget en imponerende scenografi, og selv om den utvilsomt formidler en viss mening, gikk poenget litt hus forbi hos meg. Et vakkert tregulv laget av sammenflettede, polerte bjelker, et metallrammeverk som omkranser et hulrom som nesten kunne vært hjerneformet – kanskje det er det – og to pianoer som «Dory-mannen» spiller på av og til. Det ser fantastisk ut. Men hjelper det oss å forstå stykket? Ikke det grann.

Det er mye å like i denne oppsetningen. Paynes tekst er fascinerende og tempoet dabber aldri av. Det er et godt stykke, bare ikke et briljant et.

Og i både konsept og utførelse støtter det seg litt for mye på tekniske grep og gimmicker.

Paynes store styrke ligger i en vakkert utformet dialog som belyser karakterenes indre liv. Men han kan også fortelle fabelaktige historier (som i Blurred Lines og If There Is I Haven't Found It Yet) og skrive små teatrale mirakler (som Constellations).

Han er en markant stemme i britisk teater og vel verdt å følge med på.