ANMELDELSE: Into The Woods, Cockpit Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Into The Woods som nå spilles på Cockpit Theatre i London.

Into The Woods

The Cockpit Theatre

26. mai 2018

3 stjerner

Bestill billetter nå

Regissør (og, slik jeg forstår det, her også koreograf) Tim McArthur hadde stor suksess med denne oppsetningen for noen år siden i det kreativt utnyttede rommet over puben Ye Olde Rose and Crowne i Walthamstow. Dette har blitt et slags andre hjem for ham i hans ofte briljante utforskning av musikaler, i verk som er både velkjente og knapt oppdaget.  Han spiller selv rollen som Bakeren i dette ensemblet, og har en biografi som fyller en hel side i programheftet.  Teaterverdenen trenger slike sterke og bemerkelsesverdige personligheter for å blomstre.  McArthur har gang på gang bevist at han kan levere varene og skape magi på et minimalt budsjett.  Hans nylige 'A Little Night Music' var et mesterverk i økonomi og harmoni, kombinert med en slående ny tolkning som var detaljert og mesterlig utført.  Likevel må store talenter også ha rett til at deres eksperimentering og risikovilje av og til – uansett grunn – ikke helt treffer blink.

Det er ikke slik at forestillingens utseende ikke antyder at den har noe viktig på hjertet; den oser faktisk av selvtillit og sammenheng.  Joana Dias' scenografi – bestående av trepaller i ulike nivåer og stiger, flytende i et hav av flis, med røff trekledning rundt hele scenerommet – stemningsfullt lyssatt av Vittorio Verta, er en dristig erklæring av en estetisk visjon.  Men når ensemblet dukker opp i Stewart Charlesworths kostymer, skjer det noe annet.  Scenen er overfylt.  Det er 17 av dem, og det er knapt plass til å bevege seg.  Selv om de er bedt om å utføre dansetrinn, er de knapt i stand til det uten å dulte borti trekonstruksjonene som ligger strødd som farlige hindringer i en japansk steinhage.  I en forestilling som er avhengig av flyt mellom mange parallelle historier, er dette – mildt sagt – problematisk.  Joda, det ser fantastisk ut, men hjelper det oss å fortelle historien?

Lagt til denne utfordringen er det evige problemet med Cockpits lydanlegg.  Som et slags gjenferd kommer og går lyden helt uforutsigbart.  Kun Michele Morans Heks, med sin klassiske teknikk, klare tone og skarpe diksjon, var til å stole på gjennom hele kvelden, og selv hun slet med å bære over den nådeløst lave tessituren som dukker opp tidlig i stykket.  Alle andre måtte navigere etter beste evne gjennom dette minefeltet av varierende hørbarhet.  Til og med Christina Thornton, med sin kraftfulle stemme, ble redusert til et nesten umerkelig sukk i lydbildet når hun sang Kjempen fra kulissene.  Dette er alvorlige mangler som krever umiddelbar oppmerksomhet fra lydansvarlig Gavin Hales og hans team.

Men utfordringene stoppet ikke der.  I stillheten rundt en sandflate, vakkert og jevnt raket med strategisk plasserte steiner, innser man at det er umulig å se alle elementene fra ett enkelt ståsted: uansett hvor man befinner seg, er det alltid noe som – bevisst – står i veien for noe annet og blokkerer utsikten.  Moral?  Ingen kan sitte på den fulle oversikten eller forståelsen av helheten.  Innsikt er alltid preget av perspektiv.  Slike tanker kvernet i hodet mitt mens jeg satt der og prøvde å se 'rundt' den ene eller andre stigen, eller forsøkte å gjette hva som skjedde bak en skuespiller på den andre siden av den trebelagte scenen.  Og jeg fikk et tydelig inntrykk av at jeg ikke var den eneste som satt med denne mangelfulle forståelsen.

Enkelte i publikum likte forestillingen.  Noen sa den minnet dem om (den ferske) filmen.  Noen satte pris på det uvanlige utvalget av ingredienser, og mente at flettingen av flere historier var en av dens største styrker.  Vel, dette er kvaliteter som ligger i manus og partitur.  På den annen side var det andre gjester som ikke merket noen forskjell i musikken – alt hørtes likt ut.  Om det var tilfelle, var det neppe kapellmester Aaron Clingham eller hans utholdende musikere sin feil.  De fremfører et av Broadways lengste partiturer, med en enorm mengde musikk som skal underbygge handlingen i tillegg til alle sangnumrene.  Men hvor mye hjelp fikk de av det nevnte lydanlegget?  Ikke særlig mye, tror jeg.  Det er alltid en kamp å få nok tid til tekniske prøver, og i slike tilfeller vet vi at enkelte produsenter foretrekker å droppe forsterkning helt og heller satse på sterke sangere og akustiske instrumenter.

Når det er sagt, bød dette ensemblet på et realt koldtbord av vokalstiler.  Vi har allerede nevnt de klassisk skolerte.  De fleste her har imidlertid 'musikalske' stemmer der formidlingen står i sentrum, men deres individuelle styrker varierer stort.  McArthur selv har en klar og fyldig stemme; Jordan Michael Todd er sjarmerende som Fortelleren; Abigail Carter-Simpson er herlig dristig som Askepott; Jamie O'Donnell blir dessverre litt fargeløs som Jack; mens Jo Wickham gir oss en jordnær og ekte Bakerens kone.  Mary Lincoln er en brautende stemor, mens Macey Cherrett og Francesca Pim er mindre 'onde' stesøstre enn man kanskje forventer.  I skarp kontrast står Madeleine MacMahons rappkjeftede tolkning av Jacks mor – det forblir et mysterium hvordan hun endte opp med et så naivt barn når hun selv er så preget av livets harde skole.  Forestillingen gir ingen svar på akkurat det.  Ellers virker rollefigurer som Florence Odumosos Rødhette, Ashley Daniels' noe tamme Prins/Ulv og Louise Olleys stilsikre Rapunzel alle å tilhøre ulike teatertradisjoner.  McArthur har satt sammen et svært mangfoldig lag, men spørsmålet er om han har fått den tiden han trengte til å sveise dem sammen til en helhet midt i alle de tekniske hindringene.

Jeg lurer på det.  Det virket som om alle gjorde sin egen greie, og som skuespillere ofte gjør under slike forhold, valgte de å spille det trygt uten å ta for klare valg som kunne krasje med kollegene.  For de som aldri har sett stykket før, betyr dette kanskje mindre, men for de med mer finslipte forventninger kan den overfylte og tidvis overfladiske følelsen bli litt anstrengende.

Det er, som vi vet, en fantastisk musikal.  Manuset og musikken er verdt å høre under nesten alle omstendigheter.  Så, forutsatt at de tekniske lydproblemene blir løst, gir jeg den..... med et nødskrik..... 3 stjerner

Spilles til 30. juli 2018

Foto: David Ovenden

BESTILL BILLETTER TIL INTO THE WOODS NÅ