ANMELDELSE: Julie, National Theatre ✭✭✭

Jessica Wretlind anmelder Julie, en ny adaptasjon av Frøken Julie av Polly Stenham, som nå spilles på National Theatre.

Vanessa Kirby som Julie og ensemblet i Julie på National Theatre. Foto: Richard Hubert Smith Julie

National Theatre

3 stjerner

Bestill billetter nå Den opprinnelige Frøken Julie ble skrevet i 1888, og den eldre teksten fungerer som et gripende speilbilde av den verdenen den ble skapt i. På den tiden rådet det et klasseskille preget av kvinnehat og uforsonlighet; forsterket av Strindbergs mål om å fremstille Julies «svake og degenererte sinn». Han hevdet også at «kvinner bør undertrykkes, som barbarer og tyver», noe han oppnådde i handlingen ved at Julie til slutt drives til vannvidd av de lunefulle innfallene til hennes elsker og tjener, Jean. Polly Stenhams bearbeidelse på National Theatre flytter Julie til en moderne setting, hvor de samme kreftene av kvinnehat og klasseskille mellom «oppe og nede» føles noe anstrengt. Handlingen utspiller seg i dagens flerkulturelle London, og Stenham støtter seg på nye elementer for å aktualisere Strindbergs temaer, men resultatet virker heller forvirrende. Til tross for sterke skuespillerprestasjoner fra hele staben, og spesielt fra The Crown-stjernen Vanessa Kirby, imploderer denne produksjonen i sin kamp for å finne ny mening.

Eric Kofi Abrefa (Jean) og Thalissa Tiexeira som Kristina i Julie. Foto: Richard Hubert Smith

I Stenhams versjon arrangerer Julie en bursdagsfest som varer hele natten, hvor hun veksler mellom vill dans, kokainsniffing og sporadiske raserianfall. Det er en troverdig skildring av hedonisme, men narkotikabruken undergraver vår forståelse av hennes faktiske psykiske helse, da den gir en kunstig forklaring på adferden hennes. Et annet nytt element er at både Jean (Eric Kofi Abrefa) og Julies hushjelp Kristina (Thalissa Tiexeira) spilles av fargede skuespillere. Valget fungerer som en visuell markør for rasehierarki, men ved å fremstille Jean som en arbeidsinnvandrer, flyttes motivene hans over i det økonomiske planet. Idet han fullbyrder sin fascinasjon for Julie (på en både bokstavelig og metaforisk stige), reduseres han til en opportunist – i motsetning til den mer komplekse og manipulative sadisten i Strindbergs versjon, som fryder seg over Julies undergang.

Julie på National Theatre. Foto: Richard Hubert Smith

Det er vanskelig å tro at Stenhams Jean bærer på Strindbergs kvinnehat, da han viser stor beundring for sin forlovede Kristina. Hun er minst like tiltrekkende som Julie, og er i ferd med å forbedre livet sitt ved å slutte å røyke og ta nettkurs. Hun har en sterkere integritet enn Julie, som i stedet søker anerkjennelse gjennom hvordan andre ser henne. Siden Julie er på bunnen etter et nylig samlivsbrudd, blir hun et lett bytte for Jean. Spørsmålet er bare: Hvorfor gidder han?

Vanessa Kirby som Julie. Foto: Richard Hubert Smith

Tom Scutts scenografi er lys og elegant. Det fasjonable hjemmet ved Hampstead Heath er sterilt i sin modernisme, men blir gradvis tilgriset av festens spor – en visuell metafor for Julies ærestap. Et smart trekk i Carrie Cracknells regi er når de utslitte festdeltakerne forlater scenen gjennom kjøkkenskapene og lukker dem illevarslende etter seg: et tegn på at utskeielser og ondskap skjuler seg i selve husets vegger, akkurat som i Julies ødelagte sinn. Selv om stykket til tider er både underholdende og mørkt humoristisk, klarer ikke klimakset å vekke en reell følelse av harme eller indignasjon.

BESTILL BILLETTER TIL JULIE PÅ NATIONAL THEATRE