ANMELDELSE: Living Between Lies, King's Head Theatre ✭✭✭

Living Between Lies (#Festival45)

King’s Head Theatre, Islington

16.11.15

3 stjerner

Kjøp billetter

Løgn kommer i mange former og størrelser. Det er løgnene du forteller andre, eller som blir fortalt til deg. Løgnene du forteller deg selv, bevisst eller ubevisst, og løgnene som ulmer og vokser frem – der halvsannheter og unnvikelser for å gjøre hverdagen på jobb eller i privatlivet enklere, til slutt stivner til ren manipulasjon. Og så har du til slutt løgnene folk serverer tilfeldig, av kjedsomhet eller bare for moro skyld, for å sette litt farge på en ellers grå hverdag.

Alt dette får vi oppleve i «Living Between Lies», som er en del av «Festival 45» ved King’s Head Theatre.

Det er ingen scenografi å snakke om, bare publikum på tre sider og noen få stoler. Vi møter fire skuespillere, alle kvinner, og forestillingen er skrevet og utarbeidet av ensemblet Underfoot Theatre under regi av Florence Bell. Stykket varer i litt over en time uten pause.

Handlingen weaves sammen historiene og de personlige krisene til fire kvinner hvis liv på ulike måter er bygget på en serie løgner. Det markedsføres som et komidrama, men tonen er stort sett alvorlig og dyster, med unntak av relasjonen som bygges på løgner for moro skyld. Mye av materialet består av monologer eller dialoger, og de fire kvinnene møtes bare på en perrong helt i begynnelsen og slutten av stykket. Selv om det finnes en logikk i dette, må jeg si at jeg opplevde det som en tapt mulighet – en sjanse til å løfte handlingen og samspillet til et nytt nivå.

Lindsey (Orla Sanders) er en ambisiøs karrierekvinne som er helt oppslukt av et uspesifisert IT-prosjekt. Hun er så emosjonelt knyttet til det at hun kaller det for sin «baby». Livet hennes dreier seg om tidlige morgener, besøk hos sin lamme mor på pleiehjem, og stadig mer frustrerende møter med sjefen, som ser på prosjektet hennes med helt andre øyne enn hun gjør selv. Det er dømt til å ende i katastrofe, der selvbedrag baner vei for andres svik.

Sanders fanger godt karakterens intensitet og hvordan selvbedraget har destabilisert hennes vanlige oppførsel: lidenskapelige utbrudd, overdreven snakking om andre, samt et komplekst elsk-hat-forhold til moren. Manusmessig forlater imidlertid karakteren noe å ønske. Det er lite rom for utvikling og narrativ fremdrift. Vi skjønner fra starten av hvor dette bærer hen, og få nye elementer legges til historien etter at utgangspunktet er satt. Dette er et typisk eksempel på hvor interaksjon med andre karakterer ville fungert som en god drivkraft for fremdrift i personportrettet.

Alice (Magdalena McNab) presenteres også for det meste gjennom en soloprestasjon, selv om hun i flere avgjørende scener snakker i telefonen eller legger igjen meldinger til andre – enten sin upålitelige og uansvarlige forlovede Harry (stemme av Christopher Sherwood) eller hans søster Carole (Aleks Grela). Hun starter stykket i troen på at hun har et perfekt liv der hun skal slå seg til ro med Harry og få barn. For å oppnå dette har hun takket nei til en fantastisk jobbmulighet innen TV.

Alt går raskt galt når Harrys fravær, sene kvelder og lange utenlandsreiser avslører at han planlegger å forlate Alice for en annen, og at verken ekteskap eller barn er aktuelt. Her tipper karakteren over i en hysterisk fornektelse av fakta og en besluttsomhet om å lage den ene pinlige scenen etter den andre – i en karaokebar, på Harrys jobb, og foran en skoleklasse der hun mister fatningen totalt.

Rollen gir rom for store følelsesutbrudd, og McNab har noen flotte øyeblikk, kanskje aller mest i den utvidede spørreunden med barna der karakterens sammenbrudd er mest rørende. Likevel ble fremstillingen for meg litt for hyperintens og nevrotisk helt fra start, selv når alt tilsynelatende var bra. Dette begrenset spennet i den psykologiske reisen og gjorde utfallet vel åpenbart. Som med Lindsey-karakteren, føler jeg at manuset avslørte for mye for tidlig. Igjen ville en samtalepartner,

enten sympatisk eller ikke, gitt skuespilleren mer rom og energi til å reagere på omgivelsene.

Kim (Aleks Grela) er en ung kvinne som lever på kanten: fattigdom, dop, en kjæreste som muligens er voldelig, og en skadet håndledd preger hverdagen hennes. Hun oppsøker legevakten i håp om å få skrevet ut smertestillende. Er det for reelle smerter, eller for å fôre en avhengighet? Det er absolutt elementer av mystikk ved karakteren hennes.

Hun blir likevel overgått på mysteriefronten av Laura (Joanne Fitzgerald), som utgir seg for å være helsepersonell, men som viser seg å være noe helt annet. Laura lover Kim resepten hun trenger hvis hun avslører hemmelighetene sine. Når hun gjør det, ender hun opp med mer enn hun ba om, og definitivt ingen resept. Laura tar på seg ulike roller: en aggressiv lesbe, en sveket og skuffet kone, og mer til, helt til det virker som om hun elsker løgnen for dens egen skyld – eller i det minste har et svært kreativt forhold til sannheten. Rollene byttes om, og det er Kim som ender opp med å fremstå som den trauste og forutsigbare, til tross for sin alternative livsstil.

Dette møtet mellom to karakterer har sine snurrepiperier og løse tråder, kanskje helt bevisst. Men det har progresjon og nyansert samspill, noe som gir karakterene mer driv og forestillingen mer fokus. Begge skuespillerne spiller godt opp mot hverandre og viser den kreative interaksjonen, og til og med gleden, som kan ligge i løgn. Stykket som helhet ville ha tjent på mer av dette, selv om det har gode poenger om hvordan løgn gjennomsyrer livene våre. Virkelighet og fantasi er tross alt et spekter, og det er mer underholdende og avslørende å utforske stegene på veien sammen med andre. Det er mange gode ideer her og rike karaktertegninger, men hvis stykket skal videre til Edinburgh eller andre Fringe-festivaler, er dette retningen jeg ville anbefalt for videreutvikling.

Living Between Lies spilles på Kings Head Theatre frem til 22. november.