ANMELDELSE: Medea, @SohoPlace ✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Dominic Cookes nye oppsetning av Evripides' Medea med Sophie Okonedo og Ben Daniels i hovedrollene, nå på @sohoplace i London.

Sophie Okonedo i Medea. Foto: Manuel Harlan Medea

@sohoplace

17. februar 2023

4 Stjerner

Bestill billetter Denne etterlengtede nye produksjonen av Evripides’ Medea er på mange måter ganske tradisjonell i sin tilnærming, og den taper absolutt ingenting på det. Regissør Dominic Cooke har stolt på stykkets styrker og sitt eget ensemble, noe han fortjener stor anerkjennelse for. Den valgte adaptasjonen er den berømte og stramt hogde versjonen av den kaliforniske poeten Robinson Jeffers. Til tross for at den ble skrevet for en oppsetning med Judith Anderson på 1940-tallet, oppleves teksten fortsatt som et brutalt rått modernistisk verk, som spenner fra opphøyd tragisk verdighet til spesifikk, makaber gru når det kreves.

Ben Daniels i Medea. Foto: Johan Persson

Forestillingen spilles uten pause over intense nitti minutter. Handlingen presenteres som amfiteater (in the round), noe som drar full nytte av de utmerkede siktlinjene ved det nye teatret @sohoplace. Vi befinner oss i en brolagt gårdsplass med en vindeltrapp som fører ned til rom under scenen. Ramper fungerer som utganger i alle fire hjørner, og kvinnene fra Korint, stykkets kor, er strategisk plassert blant publikum i salen.

Alle rollene er velspilte, og selv om hovedtyngden hviler på Ben Daniels og Sophie Okonedo, er det viktig å merke seg at birollene også holder svært høy kvalitet. På sett og vis finnes det ingen småroller i en gresk tragedie, da alle disse figurene på et eller annet tidspunkt fungerer som sendebud med viktige monologer og nyheter som markerer vendepunkter i dramaet. Koret fungerer også som publikums nødvendige samvittighet, som reflekterer og styrer våre reaksjoner på de moralske dilemmaene. Marion Bailey fortjener ros som Ammen, der hun balanserer lojalitet til sin frue med en voksende frykt for hva hun til slutt kan finne på. Mot slutten leverer hun også en isende og mesterlig timet skildring av Medeas første hevnhandling. De tre kvinnene fra Korint som utgjør koret, formidler et bredt følelsesmessig register for å reagere på hendelsene, og de kommer med viktige motargumenter mot Medeas besluttsomhet om den ultimate hevn. Til slutt spilles Medeas barn av to gutter som opptrer svært troverdig og uten tegn til sjenanse til tross for sin unge alder.

Marion Bailey. Foto: Manuel Harlan

Ben Daniels spiller fire roller, alle tydelig skilt fra hverandre. Innimellom sirkler han scenen i sakte film mens han gradvis tar av eller på seg en jakke, og på det viset forvandles fra én rolle til en annen. Han er først og fremst Jason, og hans reise gjennom rollen – fra en brautende helt til en knust og sørgende far – er finslipt og ekspert utført. Jasons store svik er å forlate Medea til fordel for en bedre sjanse i livet. Han har i stedet giftet seg med den eneste datteren til kong Kreon av Korint, i håp om å etterfølge ham som hersker; og dette til tross for at han kan takke Medeas magi og hennes vilje til å forlate sitt hjemland for å bli med ham til det fremmede Hellas, for alt han har oppnådd. Til å begynne med er han full av sorgløs selvtillit, som gradvis smuldrer bort i møte med Medeas systematiske hevn. I sluttscenen, mens det faller kunstig regn og bevisene for det som har skjedd bak scenen hoper seg opp, bryter han sammen på en dypt imponerende måte.

Ben Daniels i Medea. Foto: Manuel Harlan

Men dette er bare en del av hans prestasjon. Han formidler også kald dynastisk realpolitikk med samme dyktighet som Kong Kreon, viser vennlig empati som guttenes lærer, og leverer en sofistikert, nesten camp tolking av den besøkende atheneren Aigeus. Sistnevnte karakterisering gir et herlig og kjærkomment avbrekk med humor i en ellers dyster og nådeløs kveld.

Sophie Okonedo og Ben Daniels i Medea. Foto: Johan Persson

Dette stykket står og faller med sin Medea, og Sophie Okonedo mestrer utfordringen til fulle. Det som imponerer er hennes kontrollerte verdighet og den saklig kalkulerte tilnærmingen til hevnen. Raseriet får ikke slippe til for tidlig; det som i stedet fanger oppmerksomheten er hvordan hun metodisk planlegger og manipulerer de andre karakterene mot sine forutbestemte og ufravikelige mål. Hun fremstår som passelig ydmyk og føyelig overfor Kreon for å vinne tid til planene sine. Hun spiller på Jason med alle triksene til en kvinne som, selv om hun er vraket, vet nøyaktig hvordan hun skal sjarmere en tidligere elsker. Kveldens kanskje mest smertefulle øyeblikk er når hun overtaler Jason til å sette seg på gulvet og leke med barna sine. Denne ordinære familiescenen er hjertefortvilende når man vet hva som skal skje. Helt til siste slutt har galskapen, hvis det er det det er, en tydelig metode. Hun mister aldri kontrollen. Resultatet er en prestasjon som er langt kraftigere og mer napping i nakkehårene nettopp fordi hun unngår klassisk overspill.

Ben Daniels og Marion Bailey i Medea. Foto: Manuel Harlan

Det eneste forbeholdet jeg har, gjelder lyddesignet. Under mange av de viktigste monologene ligger det et vedvarende perkusivt og illevarslende lydspor som er helt unødvendig. Når ord og skuespill er mer enn nok, virker det både nedlatende overfor publikum og distraherende for alle involverte. Hvem trenger en påminnelse om at denne eller hin episoden er et spesielt viktig vendepunkt? Av denne grunn nøler jeg med å gi de fem stjernene som denne produksjonen ellers fortjener.

Spilletid: 1 time 40 min (uten pause) SPILLES FREM TIL 22. APRIL 2023 BESTILL BILLETTER TIL MEDEA @SOHOPLACE

Les også: Avdukingen av @sohoplace – det første nybygde West End-teatret på 50 år