ANMELDELSE: Mosquitoes, National Theatre at Home ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Lucy Kirkwoods skuespill Mosquitoes med Olivia Colman og Olivia Williams, som nå strømmes på plattformen National Theatre at Home.

Olivia Williams og Olivia Colman i Mosquitoes. Foto: Brinkhoff Moegenburg Mosquitoes

National Theatre at Home

4 stjerner

Se stykket her

Det beste med en strømmetjeneste som National Theatre at Home er at man kan se forestillinger det var umulig å få tak i billetter til. Da Lucy Kirkwoods stykke ble satt opp på Dorfman-scenen i 2017, sto både Olivia Colman og Olivia Williams på rollelisten – og bare på grunn av de to var billettene som gullstøv. Det er derfor en sann glede å kunne se produksjonen på nettet, selv om den dårlige lydkvaliteten hindrer den fra å få full pott med fem stjerner.

Søstrene Alice og Jenny står i sentrum av handlingen. Alice (Olivia Williams) er briljant; en forsker som jobber med lanseringen av partikkelakseleratoren Hadron Collider. Hun er organisert og sjonglerer en krevende jobb med oppdragelsen av tenåringssønnen Luke. Jenny (Colman) er mer kaotisk; hun er gravid i starten av stykket, røyker, og er preget av tapet av datteren som døde etter å ha fått meslinger. (Jenny nektet å vaksinere barnet på grunn av skremselshistorier hun hadde lest, noe som gjør stykket svært dagsaktuelt).

Som forventet er Colman og Williams fremragende i rollene, og de fanger konfliktene mellom vitenskap og natur, orden og kaos, spontanitet og planlegging. De kolliderer selvfølgelig, akkurat i det Large Hadron Collider blir lansert. Men det er Joseph Quinns eksepsjonelle prestasjon som Luke som nesten stjeler showet. Han er revet mellom tenåringsangst, blir mobbet på en forferdelig skole, er forelsket i en ufordragelig jente, og er desperat etter at moren skal se hva han går gjennom mens han savner faren som forsvant ti år tidligere. Faren er likevel til stede i skikkelsen «The Bosun», en imponerende fortellerfigur spilt av Paul Hilton, som enten kan være Lukes savnede far eller selve Higgs-boson-partikkelen – et tegn på ambisjonsnivået i Kirkwoods manus.

Foto: Brinkhoff Moegenburg

Dette er et stykke som bugner av ideer – kanskje litt for mange på en gang, da det føles noe langt – men Kirkwood gjør vitenskap og ambisjoner underholdende ved å sette familiedramaet i forgrunnen. Vi får også en strålende prestasjon fra Amanda Boxer i rollen som mødrene Karen; en gang en briljant forsker i eget navn, frarøvet Nobelprisen på grunn av kjønn, som nå kjemper mot inkontinens og hukommelsestap. Temaet om tilsidesettelse av kvinnelige forskere blir kanskje ett poeng for mye i stykket, men det er vakkert og rørende utført. Det samme gjelder rollebyttet mellom søstrene når Jenny blir den praktiske og Alice blir mer hysterisk når Luke forsvinner i noen dager. Stykkets virkelige stjerne er imidlertid Paule Constables fantastiske lysdesign og Katrina Lynseys scenografi, som tar oss med gjennom «Big Bang», tid og vitenskap på en utrolig engasjerende måte. Det er derfor synd at lyden er så svak i dette opptaket, og min PC har gode høyttalere! Hver gang skuespillerne beveger seg bort fra den sentrale plattformen, blir stemmene svake og utydelige, noe som ødelegger for noen av de herlige replikkene i dette vittige, spennende og vidunderlig ambisiøse stykket.

Nettsiden til National Theatre at Home