ANMELDELSE: Noonday Demons, King's Head Theatre ✭

Noonday Demons

14. juli 2015

1 stjerne

Anmeldt av James Garden

I kveld dro jeg for å se en oppsetning av Noonday Demons på King’s Head Theatre – eller, det var i hvert fall det jeg trodde jeg skulle se.

Slik gikk det ikke. Jeg overvar Noonday Demons på King’s Head Theatre, og det vokale arbeidet var riktig så bra. Selve handlingen i stykket er nokså enkel: en religiøs eremitt i det som ser ut til å være Egypt i den koptiske kirkens tidlige dager, forsøker å kaste ut en annen religiøs eremitt fra hulen sin ved å bevise at han selv er mer hellig. Det er ikke akkurat lårkort komikk, og det var derfor nokså besynderlig at mange i salen var nær ved å falle ut av stolene av latter – spesielt en kvinne rett foran meg som moret seg kongelig. Det var ikke slik at poengene gikk over hodet på meg; jeg forsto dem, jeg syntes bare ikke de var spesielt morsomme. De var på sitt beste interessante.

Men til tross for at jeg satt i et sete, sete C6 for å være presis, vendt mot det som tydelig så ut som to skuespillere på en scene i King’s Head Theatres splitter nye «thrust»-formasjon, så jeg forsvinnende lite av forestillingen. Hvorfor det? (hører jeg dere spørre gjennom det nettverket av rør som kalles internett).

Jo, fordi lysdesigner Seth Rook Williams tydeligvis syntes det var en knallgod idé å rette baklyset sitt rett mot setet mitt. Som lysdesigner selv, med lang erfaring fra Canada, vet jeg hvordan lyskastere fokuseres – fokuspunktet til en lyskaster er tydelig når du står midt i det, fordi du ser det som ligner midten av en blomst i sentrum av lyskjeglen. Og når lyset slås av, henger «spøkelset» av denne blomsten igjen i noen sekunder.

Én lyskaster var rettet direkte mot meg, og den ved siden av var fokusert rett ved siden av meg. Jeg satt ikke på første rad, jeg satt på tredje. Og i det store og hele var jeg nokså langt unna disse to enhetene.

Resultatet var at jeg de første ti minuttene av stykket ikke så ansiktet til den første skuespilleren i det hele tatt, rett og slett på grunn av fysikkens og biologiens lover. Og da første scene var over, satt ettergløden fra disse to lysene fast i synsfeltet mitt lenge etter at de var dempet. Av en eller annen grunn mente nemlig lysdesigneren og regissør Mary Franklin at det også var en knallgod idé å la disse lysene blinke fra null til full styrke flere ganger.

Etter hvert som andre scene skred frem, mente Ms. Franklin tydeligvis også at det var en strålende idé å fylle teateret med scenerøyk. Dette kunne kanskje vært et interessant virkemiddel, hadde det ikke vært for at det igjen var lange perioder hvor jeg ikke kunne se ansiktene til skuespillerne i det hele tatt. Hva er poenget med drama på en scene når man faktisk ikke kan se det?

Jeg skulle ønske jeg faktisk hadde kunnet se skuespillerne gjennom størstedelen av stykket, for det vokale arbeidet deres hørtes svært lovende ut. Jeg har sett Jake Curran, som spiller den inntrengende munken, i tidligere produksjoner, inkludert den genuint morsomme Diary of a Nobody. Jeg skulle bare ønske jeg hadde sett ham i denne forestillingen også.

Da jeg forlot teateret, henvendte teatersjefen ved King’s Head seg lavmælt til regissøren rett foran meg med et veldig hjertelig «godt jobbet». Plutselig forsto jeg hvorfor kvinnen foran meg hadde ledd så voldsomt gjennom hele forestillingen og nesten falt ut av stolen – det var hennes eget stykke.

Dette lille øyeblikket, på vei ut av teateret, var det eneste i løpet av hele kvelden som fikk meg til å småhumre.

Noonday Demons spilles på King’s Head Theatre frem til 2. august 2015