Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

  • Siden 1999

    Siste nytt og anmeldelser du kan stole på

  • 26

    år

    det beste fra britisk teater

  • Offisielle billetter

  • Velg dine plasser

ANMELDELSE: Plaques and Tangles, Jerwood Theatre Upstairs ✭✭✭

Publisert

Av

stephencollins

Share

Plaques and Tangles

Jerwood Theatre Upstairs

20. oktober 2015

3 stjerner

Bestill billetter Jez: Er det planen? Å stryke på eksamen så du kan bli hjemme og hjelpe meg å passe på henne? For jeg sier det nå, jeg lar deg ikke kaste bort livet ditt... Ned: Jeg leverte den ikke fordi mamma brant laptopen min. To hundre og tjue grader i tjuefem minutter. Skjønte ikke hvorfor osten ikke ble brun... Jez: Du skammer deg. Over henne. Ned: Nei. Jez: Det er helt forståelig. Ned: Da han spurte etter den, i det øyeblikket, var alt jeg ville å beskytte henne. Og på en måte er jeg glad for at det skjedde. Bare for det øyeblikket. Fordi jeg kunne det. Jeg kunne beskytte henne. Og jeg husket at jeg elsket henne. Du elsker henne også. Jez: Noen ganger har jeg lyst til å ta livet av henne. Ned: Jeg vet det. Jez: Jeg har faktisk lyst til å ta livet av henne. Ned: Jeg vet det.

Dette er Nicola Wilsons nye stykke, Plaques and Tangles, som nå har sin verdenspremiere på Royal Court under regi av Lucy Morrison. Wilsons stykke handler tilsynelatende om herjingene, hemmelighetene og isolasjonen knyttet til risikoen for – og realiteten av – å få Alzheimers. Men i Morrisons hender fremstår det mer enn noe annet som en fortelling om familierelasjoner, både de som fungerer og de som ikke gjør det.

Det som fenger interessen, i hvert fall glimtvis, i denne i overkant lange, noe pretensiøse og merkelig lite rørende fortellingen om én kvinne og konsekvensene hennes valg får for andre, er de treffsikre skildringene av hverdagslivet. Scenene som prøver å fange det «store bildet» bidrar lite til forståelsen av det spesielle marerittet Alzheimers er, mens de mindre, nesten trivielle scenene (som den sitert over) er langt mer oppslukende.

Store deler av teksten virker rett og slett fremmedgjørende. Forklaringen på stykkets tittel klinger hult, og det samme gjelder noe av symbolikken. Dette kan delvis skyldes Morrisons noe fantasiløse regi og Andrew D. Edwards' lite vellykkede «traverse»-scene, komplett med en trapp til skjærsilden (om ikke himmelen), og den etter hvert obligatoriske fremstillingen av hjernen ved hjelp av lysglimt som man ser i alle stykker om hjernefunksjon.

Det var utvilsomt lange partier hvor man ikke vant noe på å faktisk se det som foregikk; verdien lå i å lytte til ordene. Wilsons bakgrunn fra radioteater spiller nok inn her, men arbeidet hennes får lite drahjelp av den manglende visuelle oppfinnsomheten i regikonseptet.

Men Wilson må selv ta sin del av skylden. Det er mange repetitive scener: Det er unødvendig å hamre inn poenget om at Alzheimer-pasienter går i sirkler, er glemsomme eller plutselig faller ut. Det er unødvendig og drepende for interessen. Dette føles som 100 veldig, veldig lange minutter i teatret.

Likevel har stykket kvaliteter: Fokuset på konsekvenser er smart og tidvis tankevekkende. Skildringen av det hverdagslige, den ulmende bitterheten og ekte kjærlighet i ulike former – seksuell, lidenskapelig, familiær, kjærlig og hard – er ofte godt observert av Wilson. Disse scenene gir størst emosjonell og dramatisk uttelling.

Rosalind Eleazar leverer en imponerende god prestasjon som den unge Megan, som vi først møter i etterkant av et tilfeldig ligg. Eleazar får hvert øyeblikk til å brake av ærlighet, og legger et nydelig grunnlag for utfordringene Megan vil møte, ignorere eller bli overveldet av. Scenene hennes med Robert Lonsdales unge Jez er uten tvil produksjonens sterkeste punkt.

Lonsdale har aldri vært bedre – lavmælt selvsikker, men vidunderlig utilstrekkelig (i egne øyne) som den heldige mannen som ble valgt ut av Eleazars Megan. Akkurat som vissheten om at hun kan være rammet av Alzheimers sender Megans liv ut i spinn, sendes Lonsdales Jez ut i en tilsvarende livsomveltende prosess. Dette er et av Wilsons smarteste grep: å understreke hvordan tilfeldigheter og valg kan være overveldende positive, selv med de mørkeste baksider.

Skjønnheten og enkelheten i scenene mellom Eleazar og Lonsdale bygger opp forventninger om et dypt, verkende tap for den eldre utgaven av paret (Monica Dolan og Ferdy Roberts), men det slår aldri helt ut slik. Dolan er utmerket i øyeblikkene der Megan er fortapt, men hun og Roberts er mest effektive i scener med andre karakterer, snarere enn med hverandre. Wilson skriver ikke scener for dem med den samme intime dybden som hun gjør for de yngre versjonene.

Et stort unntak er når Roberts' Jez må forklare – nok en gang for ham, men for første gang for oss – hva som har skjedd med datteren Lila (en Ophelia-aktig Alice Felgate). I denne scenen skinner den lune intimiteten fra Eleazar/Lonsdale-partnerskapet gjennom i en voksen og brutal versjon.

Ted Reilly er en engstelig, klønete og overbevisende Ned, som bærer tydelig preg av foreldrene sine. At han uventet blir far, gjør at han må gjennomgå deler av morens reise, men med andre valg og andre konsekvenser. Scenen om den brente datamaskinen og den tapte skoleoppgaven var kveldens beste enkeltscene; grusom, treffsikker og rystende kjærlig.

Scenene der Lila og Ned må ta på seg foreldrerollen for sin egen mor er oppriktig gripende. Det samme gjelder den keitete scenen der moren til Neds barn, Gwen (en sjarmerende Vanessa Babirye), forteller Ned og Roberts' Jez at hun flytter til Glasgow. I disse scenene, der Wilson treffer den rå virkeligheten i det å leve med en nedbrytende sinnssykdom, engasjerer stykket lett, båret frem av gode skuespillerprestasjoner.

Men i de partiene der hun prøver å være «dristig», eller der Morrison forsøker seg på en mer eksperimentell form, treffer ikke Wilson helt målet.

Jeg skal ikke forklare tittelen, men den er dypt vitenskapelig og kanskje litt for svevende som det bindende elementet i stykket. Men det samme kan sies om «cowlicks», og du må nesten se forestillingen selv for å skjønne den referansen.

Plaques and Tangles er både for dristig og ikke dristig nok, for stort og for lite, sjarmerende og overlesset – alt på en gang. Det kreves strammere regi, men også en runde til med manuset.

Det ligger et fantastisk stykke gjemt her inne. Wilson trenger bare å grave det frem.

Plaques and Tangles spilles på Jerwood Theatre, Upstairs frem til 21. november 2015

Del dette:

Del dette:

Få det beste fra britisk teater rett i innboksen din

Vær først ute med de beste billettene, eksklusive tilbud og siste nytt fra West End.

Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring

FØLG OSS