ANMELDELSE: Rent, St James Theatre (På turné) ✭✭✭✭✭

Billy Cullum som Mark sammen med ensemblet i Rent. Foto: Matt Crockett Rent

St James Theatre (UK-turné)

13. desember 2016

5 stjerner

Bestill nå

For tjue år siden skapte Jonathan Larson en forestilling som treffer deg midt i magen, og Bruce Guthries nytolkning slipper på ingen måte taket. Mens jeg skriver dette, misunner jeg alle som ennå har til gode å se denne strålende 20-årsjubileumsoppsetningen. Den byr på en unik, gjennomtrengende råhet, fremført av et formidabelt ensemble som virkelig gir alt for manus, musikk og de plagede New York-kunstnerne hvis historie de forteller.

Giacomo Puccinis verker er velkjente for adaptasjoner, og det var i hans «La Bohème» at Jonathan Larson fant inspirasjon til «Rent» – en rockemusikal satt til 90-tallets Manhattan, på et bakteppe av fattigdom, narkotikaavhengighet, sykdom og bohemliv. Ross Hunter gir oss en mørk og herjet Roger Davis, en musiker med HIV som sverger å skrive én stor låt før han dør. Mimi (Philippa Stefani), Rogers store kjærlighet, er en danser som også lever med HIV og rusavhengighet. Mark er Rogers romkamerat, en aspirerende filmskaper og stykkets forteller, sjarmerende spilt av Billy Cullum. Vi møter også performancekunstneren Maureen (Lucie Jones), Marks ekskjæreste som forlot ham til fordel for advokaten Joanne (Shanay Holmes). Og så har vi Angel (Layton Williams), en dragqueen og et AIDS-offer som forelsker seg i Tom Collins (Ryan O’Gorman), som lider av samme sykdom.

Shanay Holmes som Joanne og Lucie Jones som Maureen i Rent. Foto: Matt Crockett «Rent» er en imponerende oppvisning i dristig vokalakrobatikk, spesielt fra Jones og Holmes i «Take me or Leave me», og fra Ross Hunter som kunne gitt selveste Bon Jovi hard konkurranse. Layton Williams som Angel er imidlertid selve definisjonen på perfekt casting; det er lett å se for seg ham skli rett inn i et par «Kinky Boots». Kjemien mellom Williams og den tvers igjennom elskverdige Ryan O’Gorman som Tom Collins er rørende ekte, og duetten «I’ll Cover You» står som et av mine absolutte favorittøyeblikk. Philippa Stefani fortjener også stor ros, særlig i andre akt, der hun overgir seg helt til rollen som Mimi og blir utrolig sårbar – en tvers igjennom nedbrutt sjel. Stefanis tolkning av «Goodbye, Love» er oppriktig og hjemsøkende; den tok helt pusten fra meg og etterlot meg med en bankende åre i tinningen mens jeg forgjeves prøvde å la være å gråte sammen med henne. Jeg ble også spesielt imponert over den allsidige Jenny O’Leary, som leverte en strålende solo i «Seasons of Love» og briljerte i rollene som den vittige «Mamma» og den hardbarkede kåpeselgeren.

Layton Williams som Angel. Foto: Matt Crockett Lee Prouds koreografi er aggressiv og full av nerve, fra det fyrrige tittelnummeret og «Tango Maureen» til Angels lekne «Today 4 U» (som Layton Williams utfører med en selvsikkerhet og eleganse i platåhæler som jeg ikke engang ville klart å stå stille i med flate sko). Musikken er like berusende og tekstene like rystende som første gang man hører dem: «I'm used to relying on intellect,» synger de i «Life Support», «But I try to open up to what I don't know, because reason says, I should have died three years ago» – det sildret kaldt nedover ryggen min. «Will I?» har alltid vært et av de mest gripende numrene for meg – en kanon av karakterenes monologer som blottlegger personlig kamp mot sykdom og livet under krevende kår, samtidig som den tematiserer mental helse og hvordan de konstante tankene og evige «hva hvis»-spørsmålene kan gjøre oss så sårbare.

Ensemblet i Rent. Foto: Matt Crockett Reisen for publikum, for ikke å snakke om for karakterene, er litt av en emosjonell berg-og-dal-bane. I det ene øyeblikket jubler vi når Maureen leverer sin energiske protest og feirer «La Vie Bohème», og i det neste gir teatret gjenlyd av hjertesorg når Collins vugger en døende Angel i armene sine og Mimi bukker under for sykdommen. Men det er en reise jeg ville tatt igjen og igjen. «Rent» er skittent, ladet med desperasjon og kampvilje, men fremfor alt er det rystende ekte. Vi blir påminnet om hvordan Jonathan Larson, en frisk ung mann på randen av suksess, døde av en aortaaneurisme kvelden før den aller første forestillingen. Derfor er det ekstra passende at «Rent» oppfordrer oss til å leve i nuet og synge ut: «No day but today.»

«Rent» spiller på St James theatre frem til 28. januar 2017, før den fortsetter sin UK-turné frem til juni.

BESTILL BILLETTER TIL RENT PÅ UK-TURNÉ

Philippa Stefani som Mimi og Ross Hunter som Roger i Rent. Foto: Matt Crockett

Layton Williams som Angel i Rent. Foto: Matt Crockett

Layton Williams som Angel i Rent. Foto: Matt Crockett

Ensemblet i Rent. Foto: Matt Crockett

Ensemblet i Rent. Foto: Matt Crockett

Philippa Stefani som Mimi og Ross Hunter som Roger i Rent. Foto: Matt Crockett

Billy Cullum som Mark og Ross Hunter som Roger i Rent. Foto: Matt Crockett

Philippa Stefani som Mimi og Ross Hunter som Roger i Rent. Foto: Matt Crockett

Lucie Jones som Maureen. Foto: Matt Crockett

Layton Williams som Angel i Rent. Foto: Matt Crockett