ANMELDELSE: Soho Cinders, Charing Cross Theatre ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Stiles og Drewes Soho Cinders med Luke Bayer og Millie O'Connell i hovedrollene – nå på Charing Cross Theatre

Luke Bayer og Millie O'Connell i Soho Cinders. Foto: Pamela Raith

Soho CindersCharing Cross Theatre 28. oktober 2019 4 stjerner Bestill billetter Sjarm er den ene tingen denne forestillingen har i overflod: og det er desto mer herlig fordi det er en moderne historie som også fungerer som en lignelse for vår tid.  Og hvor mange nye musikaler kan man egentlig si det om?  Som en kjønnsbyttet gjenfortelling av Askepott-historien, utspiller den seg i et glitrende, men gjenkjennelig London, fylt med treffsikre observasjoner og vittig humor, og med nydelige sanger av George Stiles og Anthony Drewe.  Denne oppsetningen skal spille gjennom hele julesesongen og vil være et friskt alternativ til den tradisjonelle britiske pantomimen, samtidig som den står støtt i dagens overopphetede politiske klima.  Temaene om seksualitet, moral i det offentlige liv, korrupsjon, ganiskhet og kjendiskultur er like aktuelle i dag som da stykket hadde premiere i 2011.  Produksjonen er også en fantastisk feiring av grunnpilarene i britisk musikkteater: samarbeid, dedikasjon og høy kvalitet.  Den fungerer utmerket både som drama og som forestilling. Ewan Gillies og ensemblet. Foto: Pamela Raith Scenen i dette intime teatret med 230 seter fylles av et livlig og hovedsakelig ungt ensemble på 16 personer, som synger og danser til et band som høres langt større ut enn de fire musikerne kapellmester Sarah Morrison har med seg på galleriet: orkestreringen er helt i særklasse.  Den lovende regissøren og produsenten Will Keith (som også er en strålende koreograf), satte først opp stykket for tre år siden på Union Theatre i Southwark.  Siden den gang har hans visjon for forestillingen modnet betraktelig.  Han har tatt med seg deler av teamet i dette nye prosjektet, og har blant annet gått sammen med en av sine tidligere «stygge søstre», Michaela Stern (nå i rollen som Clodagh), på produsentsiden.  Utrolig nok har de, i samarbeid med Kyle Tovey, stablet denne forestillingen på beina og inn på Off-West End på bare tre måneder – og for et fantastisk stykke arbeid det har blitt.  Som produsentdebut er det ambisiøst, tiltrekkende og helt riktig i tiden. Michaela Stern og Natalie Harman. Foto: Pamela Raith Det visuelle uttrykket av Justin Williams er lekkert med en urban, røff kant – preget av turkis og sjokkrosa med hint av beige.  Keith har hentet inn nykommeren Nicole Garbett til kostymedesign, og hun gjør en imponerende debut ved å få ensemblet til å se fantastisk ut.  Koreograf Adam Haigh har, til tross for en travel timeplan, utrettet mirakler på bare halvannen uke ved å flette bevegelsene så sømløst sammen med Keiths regi at man ikke ser overgangene.  Detaljrikdommen i begge deler er en av produksjonens store styrker: det er aldri et øyeblikk uten at noe fascinerende skjer, der hvert enkelt medlem av ensemblet er en distinkt karakter med sin egen historie.  Jack Weir lyssetter det hele med en smart kombinasjon av showbiz-glamour og naturalistisk realisme. Ensemblet i Soho Cinders. Foto: Pamela Raith Det leveres også sterke skuespillerprestasjoner.  Luke Bayer, i tittelrollen, kommer rett fra suksess som Jamie (alle snakker om ham), og skaper her en fascinerende karakter av West End-lykkejegeren som prøver å slå seg opp: han er på sitt aller beste i de nydelige låtene Stiles og Drewe har skrevet for ham – hans tolkning av «They Don't Make Glass Slippers» løfter det til et kraftfullt dramatisk høydepunkt.  Mot ham finner vi Buttons-figuren i form av «Velcro» (skjønner du?), spilt av Off-West End-stjernen Millie O'Connell, som har fått en solid fanskare etter sin strålende tolkning av Anne Boleyn i «SIX». Hun fyller rollen med både fantasi og autoritet.  Kjemien mellom de to er selve nøkkelen til forestillingens suksess. Millie O'Connell. Foto: Pamela Raith De andre mennene i livet hans – de to beilerne – spilles av den presise Chris Coleman som kampanjefinansiøren Lord Bellingham, og den elegant dekadente Lewis Asquith som den bifile politikeren James Prince.  Men scenen stjeles nesten av Clodagh og hennes like grufulle søster Dana (Natalie Harman), som fryder seg i sin upolerte humor og sine vulgære ambisjoner.  En mer intrikat rolle er imidlertid Ewan Gillies' kampanjestrateg William George, som har fått en rolle som ikke følger en helt forutsigbar vei: sangen «The Tail That Wags The Dog» i andre akt er en av Stiles & Drewes mest mesterlige verk, og Keith og Haigh gjør den med rette til et av showets høydepunkter.  Samtidig gjør Tori Hargreaves en svært overbevisende jobb som den andre kvinnen i Princes liv, Marilyn Platt, og Melissa Rose utmerker seg i rollen som Sasha, assistenten til Princes manager. Millie O'Connell og Tori Hargreaves. Foto: Pamela Raith Ensemblet er utrolig dynamisk og har hendene fulle: Ben Darcy, Savannah Reed, Luke Byrne, Laura Fulgenzi, Danny Lane, Jade Bailey og Thomas Ball.  Samtlige bidrar med originale detaljer som gjør at rollene deres blir langt mer enn bare «bakgrunn»: de blir selve byen som omgir hovedkarakterene, der hvert øyeblikk på scenen er nøye gjennomtenkt.  Det store antallet karakterer gjør at plottet kan virke noe komplekst, noe som er en av utfordringene for manusforfatterne Drewe og Elliot Davis.  De gjør en god jobb, men ingen av dem er primært dramatikere, og det merkes tidvis: det dramaturgiske fokuset i manuset er innimellom litt uklart – som når avslutningen legges i hendene på Velcro.  Hvorfor?  Jeg er sikker på at forfatterne hadde en grunn, men er det dramatisk tilfredsstillende?  Dette poenget understreker kanskje hvordan rollen som Robbie (vår «Cinders») blir noe svekket.  Det finnes et forbilde her: på 80-tallet var det en enormt vellykket nyoppsetning av Vivian Ellis' «Mr Cinders». I den 20-talls-parodien sørget manusforfatterne Clifford Grey og Greatrex Newman klokt nok for at alle viktige valg i plottet ble tatt av Jim Lancaster (spilt av Bobby Howes i originalen).  Deres hovedmål var også krystallklart: en satire over det britiske klassesystemet.  Problemet her er at Robbie ikke får samme handlingskraft, men forblir en passiv figur som reagerer på andre fremfor å drive handlingen fremover; historien mangler også et helt tydelig definert mål. Men energien og drivet i Keith og Haighs produksjon vil sannsynligvis sørge for at publikum ikke dveler for mye ved slike detaljer.  Det er uansett mye å glede seg over i denne visuelt pene og slagkraftige forestillingen, med masse søtladen romantikk krydret med skarp samfunnskritikk.  Og sangene er praktfulle.  Kos dere! Soho Cinders spilles til 21. desember 2019