ANMELDELSE: That Face, Orange Tree Theatre Richmond ✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Polly Stenhams skuespill That Face, som nå spilles ved Orange Tree Theatre i Richmond.

Niamh Cusack i That Face. Foto: Johan Perrson That Face

Orange Tree Theatre, Richmond

3 stjerner

BESTILL BILLETTER

Orange Tree Theatre gjør en strålende innsats med å bestille nye stykker og gjenopplive verk som har havnet i glemmeboken. Ingen kan si at Polly Stenhams forfatterskap generelt er oversett eller lite verdsatt; men det er nå femten år siden hennes gjennombruddsstykke – «That Face» – ble mottatt med stor hyllest av kritikerne på Royal Court. Det er derfor betimelig å se hvordan det står seg i en ny produksjon. Dessverre, til tross for tidvis formidabelt skuespill, forblir jeg ikke helt overbevist.

Dramaet skildrer oppløsningen av en familie som er like spektakulært velstående som den er dysfunksjonell. Faren, Hugh, er en slags børsmegler i Hong Kong som forlot familien for en tid tilbake til fordel for en ny kone og barn. Han holder kun kontakt med sin ekskone og barna gjennom pengeoverføringer – hans faste «løsning» på alle problemer. I mellomtiden har hans første kone, Martha, sunket ned i en spiral av dop og alkohol i en slik grad at sønnen Henry har måttet droppe ut av skolen for å pleie henne. Rollene som forelder og barn er fullstendig byttet om. Den yngre datteren, Mia, har holdt distanse, men helt i starten ser vi henne miste fotfestet på sin egen måte. Sammen med en eldre medelev dopet hun ned en yngre jente i et rituell i internatets sovesal, noe som fører til at hun blir kastet ut av skolen og Hugh må returnere til England for å rydde opp.

Handlingen kretser rundt en enkel seng som roterer mellom scenene mens rekvisitter legges til eller fjernes. Den starter som den ryddige sengen på en internatskole, før den raskt blir rammene for Marthas lugubre tilværelse fylt av piller, sprit, sigaretter og et stadig økende kaos. Denne stramme scenografien av Eleanor Bull kompletteres av et skarpt og presist lysdesign av Jamie Platt, basert rundt to sirkulære lysrør som svever over handlingen. Som vanlig på Orange Tree er produksjonsverdiene økonomiske, og de utnytter de fire inngangene i dette «theatre-in-the-round»-lokalet til det fulle.

Niamh Cusack, Kasper Hilton-Hille, Ruby Stokes og Dominic Mafham. Foto: Johan Perrson

Skuespillerprestasjonene er aldri mindre enn gode, og enkelte er fremragende. I den sentrale og tidvis monstrøse rollen som den forstyrrede Martha, veksler Niamh Cusack mellom nervøs energi, innsmigrende manipulasjon, ondsinnet hån og svikefull tåkeprat med stor brio. Det finnes aldri nok kvalitetsroller for modne skuespillerinner, og hun griper denne muligheten med begge hender. Like imponerende er Kaspar Hilton-Hille og Ruby Stokes, som begge har sine scenedebuter her. Hilton-Hille er i sentrum av de fleste scenene, der han desperat forsøker å gjenopprette orden og trygghet i morens kaotiske verden. Han får oss til å forstå hvorfor han er så motvillig til at marerittet skal ta slutt ved at moren legges inn – for det ville fratatt hans egne forsøk på å løse situasjonen all verdi. Mot slutten merker vi tydelig prisen hans egen mentale stabilitet må betale for å ha så fryktelige foreldre. På mange måter er han det sanne offeret. Stokes leverer også en finstemt prestasjon i en rolle som fremstår mer bortskjemt og følelsesløs, men som egentlig er et sett med forsvarsmekanismer i en umulig situasjon.

De to øvrige rollene er dessverre litt tynt skrevet, og dette er noe av det som ikke fungerer med stykket som helhet. Den eldre skolejenta Izzy spilles med en kontant og urovekkende arroganse av Sarita Gabony; men etter en sterk start forsvinner hun plutselig ut av handlingen etter et flyktig seksuelt møte med Henry. Det motsatte problemet gjelder faren, Hugh, som dukker opp for sent til å etablere karakteren sin ordentlig. Hans tidligere handlinger må bære mye av den forklarende vekten, men han får lite tid til å presentere sin side av saken eller angre sine valg. Dominic Mafham gjør det beste ut av materialet han har fått.

Dette stykket er en merkverdig prestasjon for en nitten år gammel forfatter. Men det har sine svakheter. I tillegg til manglende balanse mellom karakterene, blir det rett og slett for mye av Marthas ekstreme sammenbrudd, selv om skuespillerne gjør disse scenene fengslende. Tonen har en nådeløs intensitet av veltalende, familiær selvutslettelse som mangler den nødvendige dynamikken. Det antyder at stykket aldri helt har klart å frigjøre seg fra sine åpenbare forbilder i verkene til Coward, Albee og Tennessee Williams.

That Face spilles ved Orange Tree Theatre frem til 7. oktober 2023.