ANMELDELSE: The Lehman Trilogy, National Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Ben Powers adaptasjon av Stefano Massinis The Lehman Trilogy, som nå spilles på National Theatre.

Simon Russell Beale, Ben Miles og Adam Godley i The Lehman Trilogy. Foto: Mark Douet The Lehman Trilogy.

The National Theatre.

12. juli 2018

3 stjerner

Bestill billetter nå

Historien om Lehman Brothers’ vei til global makt, og deres påfølgende konkurs og kollaps, er et episk stykke historie. I Ben Powers dramatisering av Stefano Massinis stykke ser vi tre skuespillere som portretterer brødrene, deres sønner og sønnesønner, i tillegg til alle de andre rollene. Det som i utgangspunktet kunne vært et intimt stykke for en studioscene, får en storslått ramme gjennom Es Devlins scenografi. Lyttelton-scenen fylles av et bevegelig lerret av bakgrunner som tar oss fra den beskjedne begynnelsen i Alabama til børsen i New York City. Men til tross for dette, etter hvert som spilletiden på tre og en halv time tikker av gårde, blir den roterende scenografien fort enerverende. Gang på gang føles det som om vi føres tilbake til nøyaktig samme punkt, og kvelden ender opp med å bli temmelig langtekkelig.

Simon Russell Beale, Adam Godley og Ben Miles i The Lehman Trilogy. Foto: Mark Douet

Simon Russell Beale er i mine øyne ute av stand til å levere en svak prestasjon, og her er han sitt sedvanlige briljante selv som Henry Lehman, i tillegg til en sterk tolkning av den ambisiøse sønnen Phillip. Ben Miles og Adam Godley imponerer også stort, og samspillet mellom de tre fungerer utmerket. Spesielt bemerker Godley seg som den kunstneriske Bobbie Lehman, den siste i brødreflokken. De spiller både barn og kvinner – noe som alltid er en garantist for latter hos publikum på National Theatre – og tidens tann skildres på en overbevisende måte. Likevel, skuespillerprestasjonene til tross, fremstår Sam Mendes’ regi som strømlinjeformet, kjølig og emosjonelt distansert. Alt formidles gjennom beskrivelser; vi får vite at en karakter reiser seg for å skjenke et glass vann samtidig som vi ser skuespilleren gjøre nettopp dette, mens en annen skuespiller forteller oss det vi ser. Hver generasjon hjemsøkes av mareritt om fallende tårn, og når vi kommer til det tredje drømmesynet (ett i hver akt), kan man nesten forutsi replikkene selv. Første akt legger føringen, og uttrykket endrer seg aldri nevneverdig i løpet av de to påfølgende aktene.

Simon Russell Beale, Adam Godley og Ben Miles i The Lehman Trilogy. Foto: Mark Douet

Stykket er gjennomgående sympatisk innstilt overfor Lehman-brødrene, der Bobbie er det siste familiemedlemmet som leder selskapet frem til sin død i 1969. Den påfølgende ruineringen av selskapet legges på skuldrene til de som ledet bedriften inn i subprime-krisen, som igjen utløste finanskrisen i 2008. Dette kan for så vidt stemme, men brødrene investerte blant annet i atomvåpen, og vi får aldri se konsekvensene av selskapets beslutninger for vanlige folk som mistet alt. Det føles som om det ligger en nerve her som stykket unngår å gripe tak i. Regigrepet har gode øyeblikk, men i motsetning til de tilbakevendende marerittene, blir de dramatiske innsatsene aldri høye nok til at det virkelig kiler i magen eller føles risikabelt – uansett hvor beundringsverdig og severdig skuespillerspillet er.

BESTILL BILLETTER TIL THE LEHMAN TRILOGY HER