ANMELDELSE: The Phantom of the Opera, Her Majesty's Theatre London

The Phantom Of The Opera har vendt tilbake til Her Majesty's Theatre. Etter å ha sett fra sidelinjen mens forestillingens to produsenter kranglet om fremtiden til Hal Princes hyllede produksjon, var Douglas Mayo ivrig etter å besøke Phantom's Lair på Her Majesty's Theatre i London for å se hva som var blitt av den «briljante originalen».

Killian Donnelly og Lucy St Louis i The Phantom Of The Opera. Foto: Johan Persson The Phantom Of The Opera

Her Majesty's Theatre

4 stjerner

Bestill billetter til The Phantom Of The Opera

I løpet av det som bare kan beskrives som et år med elendighet for teaterverdenen, ble fansen sjokkert over meldingen fra Cameron Mackintosh om at The Phantom Of The Opera ikke ville returnere når teatrene i London gjenåpnet. Den trettifem år lange rekordsuksessen til denne publikumsfavoritten så ut til å ende med et sukk.

Men den 22. juli 2021 gjenåpnet The Phantom Of The Opera på Her Majesty's Theatre. Jeg følte selv på en blanding av frykt og håp om at en forestilling som har gitt meg noen av mine rikeste teateropplevelser verden over, ville dukke opp etter pandemien klar for trettifem nye år.

Først litt bakgrunn. Andrew Lloyd Webbers The Phantom Of The Opera er per dags dato den musikalen som har gått nest lengst i West End, og den som har gått lengst på Broadway. Opprinnelig ble den regissert av Hal Prince (som også regisserte Evita), koreografert av Gillian Lynne (som hadde stor suksess med Cats) og med scenografi og kostymer av Maria Björnson. Maria var en magiker som forvandlet den tomme scenen (Hals beryktede «black box») til de mest overdådige kulisser der Operafantomet kunne terrorisere eierne og artistene ved Opera Populaire.

Det sies at The Phantom Of The Opera var hjertebarnet til Andrew, og den storslåtte produksjonen tok teaterverdenen med storm over hele kloden. Med tekster av Richard Stilgoe og en ung tekstforfatter ved navn Charles Hart, skapte det kreative teamet noe magisk som har holdt stand i flere tiår.

Ensemblet i The Phantom Of the Opera. Foto: Johan Persson

Dessverre er verken Hal, Maria eller Gillian lenger blant oss, så en ny generasjon kreative forvaltere har tatt over. Den amerikanske regissøren Seth Sklar-Heyn har fått med seg Chrissie Cartwright og Matt Kingley for å gjenskape og tilpasse henholdsvis Gillian Lynnes koreografi og Maria Björnsons scenografi og kostymedesign.

Det var en fryd å se det nye ensemblet bryne seg på dette folkekjære stykket. Killian Donnellys Phantom var passe truende, og like deler betatt og besatt av sin muse, Christine. Gjennom det meste av forestillingen hørte jeg en helt ukjent stemme fra Killian – en nydelig, fyldig stemme med mindre av den rocka kvaliteten vi har blitt vant til å høre fra ham i det siste. «Music Of The Night» var praktfull, en vakker opplevelse i kontrast til den nærgående, seksuelle koreografien som skaper en ubehagelig spenning mens Christine er under Fantomets makt. Det er en bunnsolid tolkning av en kompleks karakter som må gjøre inntrykk på publikum med begrenset tid på scenen, og han lykkes til det fulle.

Lucy St Louis er et friskt pust som Christine Daaé; stemmen hennes er engelaktig idet hun blir terrorisert og psykologisk forfulgt av Fantomet. Med sin hengslete holdning, aristokratiske fremtoning og et snev av bravur, er Rhys Whitfields Raoul bortimot perfeksjon i kjærlighetsduetten «All I Ask Of You».

Det er også flere merkbare prestasjoner fra Saori Oda (Carlotta), Matt Harrop (Firmin) og Adam Linstead (André). Det var herlig å se dem takle den vokale floken som er «Prima Donna». Det er et nummer som krever naturlig stemmekontroll, skuespillerferdigheter og en lydtekniker på toppnivå for å få frem Charles Harts tekst tydelig. Jeg er glad for å kunne si at dette var det nærmeste perfeksjon jeg har opplevd på mange år.

Francesca Ellis opprettholder Madame Girys strenghet og mystikk. Hun skremmer vannet av meg til tider, så nifs er hun. Jeg mener, hvem drar på maskeradeball kledd som seg selv!

Jeg vet ikke helt hvordan han har fått det til, men regissør Seth ser ut til å ha brakt humoren og det overordnede dramaet tilbake i produksjonen. Han har åpnet opp for komiske øyeblikk jeg hadde glemt var der, og publikum lo oftere og mer subtilt enn jeg kan huske fra tidligere besøk. Det var også fint å se at Gillians øyeblikk bak scenen, som ballettanserne i Degas-stil, er bevart.

Så hva har endret seg? Vel, Marias originale prosceniumbue er borte, erstattet av en slankere versjon som er funksjonell, men som ser litt for glorete ut. Den verdenskjente lysekronen er ny, med et design som virker mer moderne. Marias slående «Winged Victories», som sto stolt på toppen av buen i tre tiår – der Fantomet magisk senket seg ned ved slutten av «All I Ask Of You» – byr ikke lenger på den overraskende vendingen. Det er synd!

Killian Donnelly i The Phantom Of The Opera. Foto: Johan Persson

Mange fans vet at hele London-produksjonen fra dag én benyttet teatrets viktorianske scenemaskineri, hvor arbeidere sveivet vinsjer for å løfte lysestakene gjennom gulvet mens Fantomet og Christine stiger ned i hulen hans. Det er en av de mest teatrale sceneskiftene i musikalhistorien, og takket være at det i stor grad er bevart (om enn automatisert nå), lever Marias visjon videre. At designet har stått nesten urørt i 35 år er helt unikt.

Produksjonen virket å ha noen forsinkelser og timing-problemer med de tekniske finessene, noe som forhåpentligvis går seg til etter hvert. Overgangen fra auksjonen til «Hannibal» virket som om den manglet kulisser, da timingen på de forseggjorte teppene gikk for fort, mens en merkelig del av den nye prosceniumbuen virket helt bortkommen i mørket. I kontrast virket det som om lysekronen nølte og brukte lang tid på å falle etter Fantomets rasende tegn. Marias seiersgudinner er nå erstattet av en Pegasus på scenen, som på grunn av måten den manøvreres på, ser mer «twee» ut enn spektakulær.

I alle andre henseender holder produksjonen et tempo som aldri dabber av. Raouls hopp er fortsatt like pustberøvende som alltid, og «Masquerade» er fremdeles en imponerende åpning på andre akt. Mick Potters surroundlyd oppnår den nødvendige spøkelsesaktige effekten, og Simon Lees orkester gjorde en god jobb med å gjenskape Fantomets praktfulle akkompagnement. Likevel er det ikke til å stikke under stol at med 14 færre musikere er forskjellen merkbar. Som musikalelsker har jeg stor respekt for musikerne i West Ends orkestre. Når orkesterstørrelsene krymper med årene, sørger jeg over tapet av artistene i orkestergraven – spesielt i denne. Jeg vil aldri glemme lyden av den originale orkestreringen med 27 musikere; kraften i den kunne bare matches av den dynamiske ouverturen til Love Never Dies, som jeg tviler på at vi noensinne får høre live igjen. Det er vårt tap!

Jeg tok med meg en «Phantom-jomfru» denne kvelden, og han elsket forestillingen. Selv har jeg sett Phantom jevnlig i over 30 år i London, New York, Sydney, Melbourne og Las Vegas, og jeg har med glede betalt for billettene mine de fleste gangene. Hvis du ikke har sett stykket ennå (ja, det er faktisk mulig), så dra og gjør deg opp din egen mening. I mange, mange år har jeg beundret hvordan produksjonskvaliteten har blitt vedlikeholdt verden over, men er mindre virkelig mer? Phantom fungerte alltid for meg fordi det storslåtte visuelle utfylte materialet perfekt. Men nå, for min del i det minste, er dommen fortsatt ikke klar.