ANMELDELSE: The White Factory, Marylebone Theatre ✭✭✭✭✭

Vår egen teaterCat Libby Purves anmelder The White Factory, som nå spilles på Marylebone Theatre i London.

Adrian Schiller. Foto: Mark Senior The White Factory

Marylebone Theatre

5 stjerner

Bestill billetter ONDSKAPENS SMITTE

Historien om gettoen i Lodz i Polen er en del av Holocaust-historien som det er verdt å fokusere på, ikke minst fordi den jødiske befolkningen der ble utnyttet i årevis med sult og hardt tvangsarbeid før de, med nazi-tysk iskald effektivitet, ble utryddet. Dette bemerkelsesverdige stykket åpner i Bonn i 1960: en eier av en sjokoladefabrikk som trakasserer en ansatt. Plutselig forteller en nyhetssending oss at den tyske sjefen har blitt arrestert: Wm. Koppe var SS-Obergruppenführer med ansvar for Lodz-gettoen.

Foto: Mark Senior

Lyset skifter, og langt borte i Brooklyn klører en jødisk advokat plutselig desperat i veggene og åpner en avgrunn tilbake til 1940. Dette er et dystert og praktfullt minnespill om samvittighet, kompromiss og korrupsjon, basert på Holocaust-historien, men fylt med en rasende og besk relevans i Putins tidsalder. Den russiske dramatikeren er Dmitri Glukhovsky, og regissøren hans – oppfinnsom og med et sitrende godt tempo – er Maxim Didenko. Begge er politiske flyktninger fra denne krigen.

Den fiktive helten er Mark Quartley i rollen som Josef Kaufman, en advokat med en sunn forakt for de nazistiske soldatene: her er en mann som nekter å sy en gul stjerne på jakken sin! Bortsett fra at han gjør det, veldig snart, bare for å overleve. Alle som fantaserer om å være en trassig helt under slike omstendigheter, bør se det øyeblikket: famlingen etter biter av gult tøy til sønnenes gensere.

Mark Quarterley og Pearl Chanda. Foto: Mark Senior

Offiseren Wilhelm Koppe er en historisk skikkelse, og det samme er Chaim Rumkowski, eldsterådets leder i gettoen. Han fikk oppgaven av den foraktfulle SS-sjefen med å holde orden på 200 000 jøder innesperret i gettoen. Adrian Schiller er superb som Chaim, som i de desperate omstendighetene trodde at ved å gjøre hvert gatehjørne om til en fabrikk – som produserte uniformer og støvler for okkupantene – ville han gjøre samfunnet «uunnværlig» og redde dem. Men for de eldre, syke og uproduktive kom snart et «omplasseringstog» direkte til døden.

Elegant lyssetting – et særskilt kjennetegn ved denne forestillingen av Alex Musgrave – viser på den ene siden av scenen de blåkalte kalkylene til nazistenes bødler, og på den andre siden den gyldne varmen i Kaufmans familie (to små gutter som leker, mens Pearl Chanda som kona steller for den gretne bestefaren). Noen ganger kaster håndholdte kameraer – glimrende utført, uten å være distraherende – ansikter opp som monokrome projeksjoner. Og når bestefaren eller senere Kaufman forteller barna en historie, ser vi fantastiske animasjoner av jødiske legender og tro – spesielt Golem – skapt av Oleg Mikahilov.

Olivia Bernstone og James Garnon. Foto: Mark Senior

Ikke bare er iscenesettelsen bemerkelsesverdig, men det finnes en hardhet her: ingen lettvint heroisme, ingen frelsende helt, ingen Schindler. Snarere ser vi gamle Chaim inngå kompromisser, organisere deportasjoner, og til slutt holde den berømte talen der han ber foreldre om å gi fra seg barna sine når nazistene beordrer en utsortering. «Jeg kommer til dere som en banditt, for å ta det dere har kjærest...». På kne foran Koppe får han ordren redusert slik at barn over ti år kan bli værende og jobbe i fabrikkene, men han er personlig knust av kompromissene i sitt liv og virke. Sjokkerende for de som ønsker rene helter, blir han også i sitt press sett som en ubehagelig overgriper mot de unge kvinnene. På samme måte er det like sannsynlig at et brutalt bank på døren kommer fra det jødiske politiet som fra nazistene. Og til og med Kaufman blir til slutt vervet til å samle inn andres barn for å redde sine egne, i en ekstraordinært kraftfull sekvens av rytmisk banking på dører.

Foto: Mark Senior

Alle taper til slutt, og det ligger en bitterhet i det faktum at Koppe taper mindre enn noen andre; han levde videre i frihet etter arrestasjonen og rettssaken i 1960 på grunn av «dårlig helse». Den rettssaken, som er knapt iscenesatt mot slutten, viser hvordan Brooklyn-advokaten er merket av grusomhetene, mens han hoverende blir minnet på at også han endte opp med å bare følge ordre. Perfekt iscenesatt og spilt; dette er et grusomt, moralsk, strålende og nødvendig stykke for alle tider. Det bør plassere dette lille, driftige teateret for alvor på kartet.

The White Factory spilles på Marylebone Theatre frem til 4. november

Les også: Første bilder fra prøvene på The White Factory ved Marylebone Theatre