ANMELDELSE: Tim Gilvin and Friends, Crazy Coqs ✭✭✭

Tim Gilvin Tim Gilvin and Friends

Crazy Coqs

19. juli 2017

3 stjerner

Dette var en kjærkommen anledning til å bli bedre kjent med repertoaret til en av landets mest lovende og interessante nye låtskrivere. Tim vakte nylig oppsikt da han vant S&S-prisen for en ny musikal med 'Stay Awake Jake' – et enmannsshow som sikret seg prisen takket være Norman Bowmans prestasjon, og som ble videreutviklet ved Leicester Curve før det ble satt opp på Vaults-festivalen i fjor med Jamie Muscato. Dette er en teknisk briljant utført fortelling om en mann bak rattet i en bil som kjører gjennom natten mens han reflekterer over sitt turbulente forhold. Kanskje står ikke det nitidige arbeidet som er lagt ned i verket helt i stil med karakterenes enkelhet og deres ganske ordinære situasjon, men det profesjonelle håndverket er både prisverdig og beundringsverdig. I kveld fikk vi bekreftet at det finnes mye mer der det kommer fra.

I løpet av kvelden fikk vi høre sangerne Jonathan Andrew Hume, Kate Marlais, Laura Jane Matthewson og Calum Melville, som fremførte et variert utvalg av et dusin sanger fra flere ulike prosjekter Gilvin jobber med for øyeblikket. Regien var stødig håndtert av Natalia Scorer, og forestillingen ble presentert her på den intime scenen av Rachel Kraftman Productions. Scenen ble også gjestet av Jonny Wright, som samarbeider med Gilvin om et nytt stykke om Henrik VIII, samt Alex Young, som fremførte et nummer fra forestillingen hun skriver sammen med Kate Marlais. Med Gilvin selv ved tangentene som kapellmester, fikk man virkelig følelsen av den tette, støttende og entusiastiske atmosfæren som preget kvelden.

Faktisk minnet stemningen sterkt om de klassiske scenene for ny musikalkunst i USA, slik som for eksempel 54 Below. Det er noe av den samme tilnærmingen til musikalsk uttrykk her, med en overvekt av lavmælte og reflekterende sanger – en fin motvekt til de dundrende rockemusikalene man ofte finner på de store scenene. Og det er tydeligvis et marked for slik underholdning: lokalet var stappfullt, og publikum elsket det de hørte.

Gilvin er fortsatt en mester i å skape stemning, der sang etter sang bygger opp en utsøkt atmosfære – nydelig artikulert og elegant frasert, med fengende melodiske ideer og ofte overraskende harmonier som gir ekstra liv. Som det ofte er med slike tilstelninger, kunne sangene ha en tendens til å låte noe like, da mange lå i samme leie og brukte de samme formalene. Fremfor alt var tekstene noe generelle; 'Jake' fungerer så godt nettopp på grunn av de konkrete detaljene i teksten, noe vi gjerne skulle sett mer av i hans øvrige arbeid. Her ble selv de mer tempofylte numrene, som det oppløftende 'Song of Hope', litt for vage til å gi oss de spesifikke grunnene vi trenger for å virkelig føle på optimismen, til tross for at de fremsto som ærlige og velmente.

Likevel skriver han vakkert for sangstemmer, og han lokket frem det beste i sine vokalister. Det er spesielt gledelig å se en etablert West End-stjerne som Young stille opp for å støtte en voksende låtskriver – og hvilken bedre måte å gjøre det på enn å vise at også hun utforsker nye sider ved faget for å skape noe spennende for publikum.

Marlais var i storform og eier scenen med en trygghet som gjør inntrykk. Matthewsons stemme fortsetter å vokse i både klang og dybde, hun blir stadig sterkere, og det var en fryd å høre henne igjen. Melville var et nytt og velkomment bekjentskap for meg, mens Hume har en jordnær kraft som gjorde rollen som Jake helt til hans egen. Det var også herlig å høre Wrights rapping, som ga en uvanlig glød til det 75 minutter lange showet.

Det er særlig oppmuntrende å se Gilvin utfordre talentet sitt ved å omfavne et bredere spekter av lyder. Selv om han er like komfortabel på en krakk med gitaren og kan trollbinde en sal på sekunder med sin lune humor, er det tydelig at han søker etter noe mer varig – og denne kvelden var nok et solid skritt på veien.

TIM GILVINS NETTSIDE