ANMELDELSE: Top Hat, Upstairs at the Gatehouse ✭✭✭✭✭

Jerry med guttene fra Top Hat på Upstairs at the Gatehouse. Foto: Darren Bell Top Hat The Musical Upstairs At The Gatehouse,

15. desember 2017

5 stjerner

Bestill nå

Heaven!  Dette er himmelsk!

Regissør- og produsentteamet John og Katie Plews feirer 20 strålende år med å presentere byens beste fringe-forestillinger med en imponerende nyoppsetning av det som antagelig er tidenes beste scenetilpasning av en filmmusikal, krydret med ekstra musikk av den udødelige Irving Berlin.  Matthew Whites og Howard Jacques' perfekte tolkning av RKO-filmen fra 1935 (med det vittige og elegante manuset til Dwight Taylor og Allan Scott – med flere) fortryllet publikum i West End for noen år siden i Whites egen produksjon.  Han var selv til stede i salen på premieren for å se det hele gjenoppstå i ny prakt, og han så strålende fornøyd ut med det John og teamet hans (assisterende regissør Chloe Christian) har utrettet i den intime salen med 160 seter, et ensemble på bare 12 og et band på 6.  Forestillingen spilles som en intim travers-scene med Emily Bestows mørke, men svært stilfulle art deco-design, prikkfritt belyst av Sam Waddington, og med Nico Menghinis velbalanserte lyddesign er tempoet og regien feilfri.

Joanne Clifton og Joshua Lay i Top Hat på Upstairs at the Gatehouse. Foto: Darren Bell

Chris Whittakers sublime koreografi (assistert av Susannah Owen) har, etter min erfaring, aldri vært bedre: Inspirert av Astaires originalarbeid og Hermes Pan for de kjente dansenumrene i filmen, får vi en mirakuløs gjenskaping av epoken. Her fanges kinoens storhet og prakt på en relativt liten spilleflate: Dette når sitt klimaks i den rett og slett lamslående 'Cheek to Cheek', med herlige danseriske øyeblikk som dukker opp med jevne mellomrom.  Det er tross alt et danseshow, og dette er arbeid av aller høyeste klasse, fullt på høyde med alt annet i hovedstaden, men til en brøkdel av prisen.  Det er ikke uten grunn at nesten hele spilleperioden var utsolgt allerede før premieren: Når du leser dette er det kanskje ingen billetter igjen, men man kan jo håpe at Katie klarer å skvise inn en ekstra matiné eller to.  (Selv om jeg lurer på om selv dette eksepsjonelle ensemblet ville tålt en så krevende spilleplan!)

At forestillingen fungerer så godt skyldes imidlertid i stor grad castingen, som ikke kunne vært bedre.  Joshua Lay er en ekte stjerne med West End-format i Fred Astaire-rollen som Jerry Travers. Han mestrer de vekselvis ballettaktige og vaudeville-inspirerte bevegelsene med eleganse, samtidig som han leverer den tørre 'martini-humoren' like godt som noe vi så på Aldwych for fem år siden.  Det som er mer fremtredende her enn tidligere, er den ekte kjemien mellom hovedrollene: Lay matches herlig av Joanne Cliftons rappkjeftede og knivskarpe tolkning av Ginger Rogers-rollen som Dale Tremont.  Hun er kjent fra 'Strictly Come Dancing' og kommer rett fra en lang turné med 'Flashdance' (stilistisk sett en helt annen verden enn dette), men hun har truffet tonen perfekt i denne intelligente komedien med musikk og dans. Det slår gnister mellom stjernene fra første sekund, og de holder kjemien ved like gjennom alle forvekslinger og eventyr frem til den endelige, salige gjenforeningen.

Joane Clifton og Joshua Lay i Top Hat. Foto: Darren Bell

Rundt dem kretser et galleri av biroller som bidrar til den gode stemningen.  Darren Benedict er munter og nevrotisk i rollen som Horace Hardwick, med en komisk timing som treffer blink hver gang.  Ved siden av ham virker Ellen Verenieks som født til å spille Madge Hardwick.  Matthew James Willis er morsomt pompøs som Beddini, og Samuel Haughton leverer en engasjerende og annerledes Bates, der han får det meste ut av sine mange forkledninger i andre akt.  De øvrige rollene fylles av det livlige ensemblet bestående av Leanne Groutage, Olivia Sinclair, Grace Usher, Rhys Ashcroft, Marcus J Foreman og Grant Jackson.  Og alle ser fantastiske ut i Bestows imponerende kostymer som blir vakrere og vakrere utover i showet, toppet med Jessica Plews' flotte parykker og maskearbeid.

Musikken leveres av Charlie Ingles' eminente band fra galleriet, med Jonathan Lee på tangenter, Dan Taylor på trompet og flygelhorn, Matt Smith på en varm og smygende trombone, Matthew Hinchcliffe på treblås og Jake Perrett på perkusjon.  Vi skylder Dan Glover en stor takk for den strålende bearbeidelsen av Chris Walkers West End-orkestreringer: De velkjente låtene høres ut som om de var skrevet i går.  Ingles selv har tatt permisjon fra 'Flashdance'-turnéen og har utført noe som ligner magi med sin presise og stilsikre musikalske ledelse.

For hvis man tenker over det, har denne produksjonen kommet på bena på rekordtid.  Spesielt hovedrolleinnehaverne hadde bare noen få dager på å få alt på plass før premieren.  Det er et bevis på den enorme profesjonaliteten som kjennetegner dette teatret at resultatet har blitt så fenomenalt.  En dag vil noen skrive historien om denne ekstraordinære teaterfamilien, hvis mange barn inkluderer noen av de mest kjente navnene i britisk teater – deres ansikter dekker veggene i baren, og plakater fra tidligere forestillinger fyller trappeoppgangen.  På premierekvelden satt også regissør og koreograf Racky Plews i salen, enda et talent fra dette verdifulle spillestedet.  Blant publikum fant vi også størrelser som Judith Chalmers, Lesley Garrett og til og med Berlins eget barnebarn.  Under slike omstendigheter er det bare én ting å gjøre: 'Face the music and dance' av bare glede!

Spiller til 28. januar 2018

BESTILL BILLETTER TIL TOP HAT