ANMELDELSE: Unexpected Joy, Southwark Playhouse ✭✭✭✭

Sophie Adnitt anmelder Unexpected Joy, en ny musikal av Bill Russell og Janet Hood som nå spilles på Southwark Playhouse.

Ensemblet i Unexpected Joy. Foto: Pamela Raith Unexpected Joy Southwark Playhouse

Fire stjerner

Bestill billetter her Handlingen er satt til Provincetown i Cape Cod, og Unexpected Joy følger en uke i livene til tre generasjoner med kvinner. Rachel, kona til en erkekonservativ TV-evangelist, har tatt med datteren Tamara for å besøke bestemor Joy u2013 en vaskeekte u00abglam-mau00bb og popstjerne fra babyboom-generasjonen. Som den ene halvdelen av duoen Joy and Jump (Rachels avdøde far), var Joy en sangsensasjon, og planlegger nå en minnekonsert ett år etter Jumps død. Rachel har lenge tatt avstand fra morens bohemske livsstil med alt det innebærer av cannabis, feministiske protester og, verst av alt: at hun aldri giftet seg med faren hennes. Men under dette besøket har Joy en hemmelighet hun må dele med sin prippene datter og rebelske barnebarn. Hun skal endelig gifte seg. Med en kvinne.

Janet Fullerlove (Joy), Kelly Sweeney (Tamara), Jodie Jacobs (Rachel) i Unexpected Joy. Foto: Pamela Raith

Bill Russells manus holder seg på den lettere siden av saken, til tross for potensialet for melodrama. Alle stykkets fire karakterer er nyanserte, tidvis sympatiske og tidvis mindre så. Til tross for Rachels fiendtlige holdninger, blir hun heldigvis aldri fremstilt som en ren skurk, og motsatt blir Joy aldri en altvitende helgen. Til tross for det lille ensemblet føles det aldri som om vi mangler noen; verden utenfor scenen antydes i tilstrekkelig grad. Til og med bandet, ledet av Gareth Bretherton, er inkludert i handlingen som Joys musikere, og hilser Tamara og Rachel med kule, tause nikk. Det er også ekstremt morsomt. Anstrengte stillheter mellom de stridende familiemedlemmene strekkes til det ytterste, og publikum vrir seg i latter store deler av kvelden. Noen overraskende treffsikre moderne referanser bringer handlingen helt up-to-date, og overordnet sett er manuset varmt og gjenkjennelig.

Melanie Marshall (Lou) og Janet Fullerlove (Joy) i Unexpected Joy. Foto: Pamela Raith

Verity Johnsons enkle scenografi lar handlingen flyte sømløst mellom tid og sted, med noen bohemske detaljer som antyder det retropregede interiøret i Joys hus. Enkelheten gjør også at skuespillerprestasjonene får stå i sentrum u2013 og for noen prestasjoner det er.

Melanie Marshall er en komisk fryd i rollen som Joys aktivistiske, feministiske forlovede Lou. Hun er tildelt noen hylende morsomme replikker u2013 og velsignet med en stor, fyldig sangstemme som matcher. Hennes tolkning av Sheu2019s Got a Mind of Her Own er en fantastisk introduksjon til karakteren, selvsikker og herlig selvironisk. Jodie Jacobs er et annet høydepunkt, som til og med får oss til å sympatisere med den strenge Rachel midt i kraftfulle vokalprestasjoner som nesten løfter taket. I sin profesjonelle debut er Kelly Sweeney mer enn en verdig match som datteren Tamara. Som Joy er Janet Fullerlove fabelaktig morsom, fanget mellom barken og veden der hun henslengt ruller en joint midt i en sang og snubler inn på øving fyllesyk etter en katastrofal kveld.

Janet Fullerlove som Joy i Unexpected Joy. Foto: Pamela Raith Sangene er en blandet drops; tittelsporet, som først brukes som en duett og deretter som en finale-reprise, er herlig fengende. Låtene til Joy and Jump fanger sekstitalls-vibben perfekt og får virkelig frem stemmene til skuespillerne. Den vordende låtskriveren Tamaras egenkomponerte Like a Good Girl er et tidlig komisk høydepunkt som fryder seg over sin egen dristighet. Men når ting blir mer intropekte, og karakterene synger tankene sine i stedet, blir de enkle rimene og de basale strukturene mye mer synlige. Sangene som presenteres som en del av u00abkonsertenu00bb fungerer rett og slett mye bedre. Dessuten er det for mange sanger presset inn på de 100 minuttene stykket varer. Alt i alt er dette et varmt og vittig stykke som utforsker dynamikken mellom generasjoner i endring, uten all den unødvendige angsten som ofte følger med. Det at stykket er så kvinnesentrert er en stor del av appellen u2013 å se historier om mødre og døtre ta sentrum fremfor fedre og sønner, er en forfriskende forandring. Slutten forblir nokså åpen, men på en lovende og håpefull måte. Til tross for sine små svakheter er Unexpected Joy et sterkt nytt bidrag til musikalsjangre, og med litt finsliping kan dette bli en liten perle.

BILLETTER TIL UNEXPECTED JOY