ANMELDELSE: Wish List, The Royal Court ✭✭✭✭

Erin Doherty som Tamsin Carmody og Joseph Quinn som Dean Carmody i Wish List. Foto: Jonathan Keenan Wish List

The Royal Court

13. januar 2017

4 stjerner

BESTILL BILLETTER

Katherine Sopers skuespill, som vant Bruntwood-prisen i 2015, utforsker et Storbritannia preget av nulltimerskontrakter gjennom søskenparet Tamsin og Dean. Hun pakker esker på et lager etter et strengt og – etter mitt skjønn – urealistisk tempo, styrt av en ubønnhørlig klokke. Mobiltelefoner er forbudt på gulvet, lunsjpausen er på nøyaktig 30 minutter, og to toalettbesøk om dagen blir det stilt spørsmål ved. Dean er bundet til hjemmet; han lider av tvangslidelser og har strenge ritualer han må følge. Han blir erklært arbeidsfør og mister stønadene sine, noe som betyr flere skjemaer som må fylles ut, klageprosesser og et konstant press på Tamsin for å pakke raskere og skaffe hjelp.

Joseph Quinn som Dean Carmody og Erin Doherty som Tamsin Carmody i Wish List. Foto: Jonathan Keenan

At unge mennesker utsettes for et slikt stress, i kamp mot en tsunami av papirarbeid og regler, skildres nydelig av ensemblet. Erin Doherty er fullstendig fengslende som Tamsin, med en vakker sårbarhet holdt sammen av en kjerne av stål mens hun prøver å forbli optimistisk, sterk og holde hodet over vannet. Håpet i ansiktet hennes når muligheten – uansett hvor fjern – for at den forferdelige jobben skal bli fast og dermed gi høyere lønn, er hjerteskjærende. Joseph Quinn som Dean er like kraftfull, og er på scenen allerede når publikum kommer inn, i ferd med ett av de mange ritualene han trenger for å overleve dagen. Beckett ville kjent igjen den desperate hverdagen disse karakterene befinner seg i. Som arbeidsleder på fabrikken er Aleksander Mikic perfekt i rollen som sjefen som følger reglene til punkt og prikke, mens han uanstrengt lire av seg bedriftsfloskler i et forsøk på å øke produktiviteten og kun tilbyr Tamsin små drypp av håp. Hvis alt dette høres i overkant tungt ut, leverer Shaquille Ali-Yebuah en strålende prestasjon som kollegaen Luke – en 16-åring med egne planer, som innleder et forsiktig forhold til Tamsin.

Erin Doherty som Tamsin Carmody i Wish List. Foto: Jonathan Keenan

Fremfor alt er følelsen stykket etterlater seg preget av ømhet. Tamsins tålmodighet med broren går over i frustrasjon, men kjærligheten forblir intakt, med hint om tapet av moren som tilfører ytterligere sårhet. Det er en fantastisk scene mellom Tamsin og Luke, hvor Kit-Kat og Meatloaf vil få hjertet ditt til å smelte; dette er slik ungdomstiden burde være, ikke preget av slavearbeid i en blindvei av en fabrikkjobb. Det er en verden der det å lage en kopp te er en handling av ren kjærlighet. Likevel, ettersom arbeidslederen er den eneste autoritetsfiguren, raser ikke stykket mot systemet – kanskje er den oppgaven nå overlatt til Ken Loach alene. Det finnes ingen representant fra Navs britiske motstykke (DWP), ingen søsknene kan stille til ansvar, og selv om beslutninger tatt på avstand via kalde brev er følelsesløse, kunne et mer direkte konfliktnivå ha hevet spenningen ytterligere. Likevel finnes det scener der man virkelig føler desperasjonen i manuset, og regissør Matthew Xia treffer perfekt med produksjonen, hjulpet av en utmerket scenografi av Ana Ines Jabares-Pita – som er delvis fabrikk, delvis leilighet – som gradvis avslører sitt innhold. Neste gang jeg bestiller varer på nett, blir det vanskelig å ikke tenke på folk som Tamsin og Luke.

Spilles til 11. februar 2017

Foto: Alastair Muir

BESTILL BILLETTER TIL WISH LIST PÅ THE ROYAL COURT

Shaquille Ali Yebuah som Luke Mburu i Wish List. Foto: Jonathan Keenan