KOMMER SNART: Summer Street på Old Red Lion Theatre

Julian Eaves tar en titt på konsertversjonen av Summer Street, en ny musikal som parodierer såpeoperasjangeren.

Her har vi en fantastisk underholdende nyhet: en musikalsk parodi på 80-tallets såpeoperaer, fylt med vaklende papp-dialog, overdrevet lystige karaktertolkninger og en rekke sanger skrevet i fortidens popstiler. Premisset er at det arrangeres en gjenforening for den en gang så populære såpeserien 'Summer Street'. Etter hvert som de glemte stjernene samles, forstår vi gradvis at alt ikke er som det ser ut til. Underveis tuller forestillingen med sjangertrekk og klisjeer, servert med vidd og en kjærlig satirisk humor.

Mens verden venter på Stiles og Drewes versjon av 'Soapdish', er dette en glimrende smakebit på sjangeren i mellomtiden. Andrew Norris står bak både manus, musikk og tekst, og er en energisk pådriver for denne muntre musikalkomedien. Under denne konsertfremføringen på det alltid oppfinnsomme Old Red Lion Theatre, fikk vi servert en strålende oppvisning av verkets mange kvaliteter.

Skuespillerne Julie Clare, Michael Cotton, Simon Snashall og Sarah-Louise Young spilte en rekke roller, alle med varianter av praktfulle, overdrevne australske aksenter. I tillegg hørte vi stemmen til Dicky Eton i et par usynlige roller. Den tilsynelatende uskyldige invitasjonen til gjenforeningen viser seg å være et skalkeskjul for en nylansering i reality-TV-alderen, iscenesatt av en usynlig produsent (Julie Clare, som koser seg i rollen som en falmet birolleinnehaver, mens hun hele tiden skjuler sin sanne identitet som seriens eminence grise). Til slutt gjennomskuer skuespillerne planen og tar opp jakten på luringen, men som seg hør og bør i en musikalkomedie, ender alt i minnelighet.

Samtidig får vi servert et lass av tilbakeblikk og oppvarmede minner fra tidligere tiders dramatikk. Handlingen får imidlertid en mer umiddelbar nerve gjennom de vedvarende lidenskapene og spenningene mellom de overlevende stjernene. De 'ekte' skuespillerne, som alle er nokså patetiske figurer, vekker vår sympati på en måte såpekarakterene deres aldri kunne. Det er kanskje showets mest geniale trekk: at vi faktisk bryr oss om disse uventet lite glamorøse og skuffede skuespillerne, som var skjebnebestemt til å spille i en fortjent glemt dagsending.

Forestillingen er i god form og klar for videre utvikling. Det musikalske landskapet er skapt av kapellmester Duncan Walsh-Atkins, hvis forhåndsinnspilte spor fungerte som akkompagnement. Vi får høre Norris' egne arrangementer. Han forteller at dette er hans første musikalkomposisjon, og man kan bare lure på hvorfor det tok så lang tid: talentet hans er mangfoldig, og vi får håpe han fortsetter å skrive flittig. De musikalske numrene er partiturets største styrke – vakkert melodiske, rytmisk sterke og engasjerende oppbygd.

Gratulerer til ORL for å ha løftet frem nok en fantastisk ny forestilling. Hvem tar stafettpinnen videre?

LES MER OM SUMMER STREET