Å tilpasse Roald Dahl for scenen

Sam Mendes og det kreative teamet bak Charlie og sjokoladefabrikken. Foto: Helen Maybanks

Roald Dahls fortellinger er, for mange av oss, uløselig knyttet til barndommen. Skulle du mot formodning trenge en påminnelse, kan du ta fram favorittboka di av Dahl (enten det er år eller tiår siden du leste den første gang) og kikke på den igjen. Kast deg på nytt inn i hans makabre fantasi, opplev den forvandlende fortellerkunsten på nytt, og husk hvorfor dette kanskje var bøkene som først vekket gleden din over litteraturen. De usannsynlige hovedpersonene hans ga oss trygghet i egenartene våre – oppmuntret oss til å være annerledes, lærte oss å være smarte, overbeviste oss om at enhver drøm, uansett hvor fjern eller latterlig den kan virke, en dag kan nås. Var ikke dette de første bøkene vi leste på egen hånd – eller bare for fornøyelsens skyld?!

I dag har Dahls historier blitt svært populære å adaptere – blant kunstnere i alle sjangre – ikke nødvendigvis for å «forbedre», men for å dele dem og (la oss være ærlige) dra nytte av dem. Dermed, på godt og vondt, løftes Dahls figurer jevnlig ut av trykkformatet, trygt plassert i bokhylla, for å gjenoppstå i nye inkarnasjoner. Det er ikke overraskende når man tenker på Dahls oppfinnsomhet, og på at fortellingene allerede ble lokket ut av sidene av Quentin Blakes enkle blyantskisser – skisser som aldri dikterte, men fulgte utviklingen av den lagdelte fortellingen. Det har kommet en rekke filmatiseringer (senest Tim Burtons versjon av Charlie og sjokoladefabrikken fra 2005). De har delt publikum: noen elsker dem, andre blir rasende – særlig de som forbinder bøkene med starten på en livslang litteraturglede, Dahls purister. Og så er det sceneversjonene. Når «merkevare-musikaler» som Ghost, The Bodyguard, Shrek har hatt stor suksess i det siste (oftere enn titler med mindre gjenkjennelig navn), er det ingen overraskelse at Dahl også har dukket opp i West End. Til tross for skyhøye forventninger var suksessen som fulgte nesten uunngåelig.

Dennis Kelly, Craige Els og Tim Minchin. I det store og hele har adaptører ofte styrt unna de «mørkere» sidene ved historiene, av frykt for de brutale, blodige straffene (som Dahl også har fått kritikk for). Men hvis det er noen man kan stole på med en britisk klassiker som Matilda, så er det Royal Shakespeare Company. I motsetning til DeVito-filmen fra 1996, som legger vekt på Matildas telekinetiske krefter og i praksis mister av syne desperasjonen og sorgen i fortellingen, er RSCs versjon – med Tim Minchin og Dennis Kelly – (fri for Hollywoods kommersielle krav) tro mot, og tar godt vare på, originalen fra 1988. Dahl ble kalt verdens historieforteller nummer én, og denne inkarnasjonen rygger ikke unna fortellingene han forteller; den bader i dem.

Og Matildas situasjon er ikke misunnelsesverdig:

Ingen barn burde vokse opp i troen på at de er noe annet enn briljante, men dette er virkeligheten den undervurderte og ekstraordinære Matilda må bære. Heldigvis lærer Matilda at hun kan handle på sin arvede ulykke og skape trøbbel for de avskyelige voksne i livet sitt ved å være, som Minchin så fristende uttrykker det, «litt rampete». I Dahls original beskriver den vennlige, storøyde bibliotekaren fru Phelps for Matilda den altomfattende kraften i ord: «Len deg tilbake og la ordene skylle rundt deg, som musikk.» Og det er nettopp effekten av denne mangfoldige forestillingen – den lokker publikum inn i sidene, ordene, de enkelte bokstavene.

I sin nye musikalform har skaperne funnet rom for en dyp psykologisk utforskning av figurene. Minchin bruker hver sang, orkestrert av Christopher Nightingale, som en anledning til å utvide forståelsen av hva som driver karakterene – enten det er den brutale Miss Trunchbull, spilt med dirrende raseri i drag, eller Matilda selv, her gjort levende av fem svært små, enormt talentfulle jenter. Oppfinnsomheten i Matilda er tydelig allerede i den lekne åpningssekvensen; orkesteret etterligner et skolekorps, og gjør det straks klart at historien vi skal ned i, fortelles gjennom barnas øyne – ikke de voksnes. Som boka er Matilda ikke bare underholdende; den fenger og inspirerer. Selv om undergravingen – eller «rampestreker» – kan ha kostet Minchin og Kelly prisen for beste musikal på Broadway under Tony-utdelingen i 2013, fikk Matilda rekordhøye sju priser i London under Olivier Awards 2012 og er fortsatt enormt populær, både blant kritikere og publikum i alle aldre.

Scott Wittman og Marc Shaiman, som gjorde Charlie og sjokoladefabrikken til musikal. Like etter kom stakkars Charlie Bucket, foreldrene hans og de fire sengeliggende besteforeldrene. Selv om Dahl foraktet voksne som skjemmer bort eller overvurderer barna sine, gjør han nettopp dette i Charlie og sjokoladefabrikken – ved å la den vanskeligstilte Charlie til slutt få alt den sultne magen og det sultne hjertet hans ønsket seg. Denne oppsetningen leverer på lignende vis, og gir sitt fangede publikum alt de kan ønske seg. Men langt fra å hoppe på Matilda-bølgen (sammenligninger mellom Matilda og Charlie er, om noe, lite hjelpsomme), har Sam Mendes valgt en annen tilnærming til adaptasjon: han bygger et overdådig skue i Londons Drury Lane, som også har huset andre familievennlige suksesser som Shrek og Oliver. Ved å la det 21. århundrets barn fråtse i alt som er deilig og dystert, leverer Marc Shaiman, Scott Wittman og David Greig en sjokoladefabrikk anno 2013 (designet av Mark Thompson) – og samtidens barn får utforske den. Violet Beauregarde er nå en ekkel, tyggegummi-tyggende barnekjendis, og Mike Teavee er en dataspillbesatt breakdanser. Selv Charlie er mer kvikk og forut for sin alder enn du kanskje husker, og musikken – passe treffende, om enn litt lett å glemme – tjener denne moderniseringen perfekt. Charlie og sjokoladefabrikken er en fest for øynene, om ikke for fantasien, og bringer Dahls sjokoladeaktige påfunn til live gjennom fråtsende teatermagi, illusjoner, animasjon og teknologiske finesser. Faktisk er det verdt å skaffe seg billett bare for Oompa Loompaene.

Matilda og Charlie er karakterer vi, enten som barn eller voksne, kan kjenne oss igjen i på et eller annet vis; de vanskelige omstendighetene deres føles like virkelige som noe. Historiene deres (i sine ulike former) gir håp og fortsetter å inspirere en generasjon av selvstendige, intelligente, nysgjerrige drømmere. De «scrumdiddlyumptious» musikalene yter rettferdighet til den høyt elskede forfatteren Dahl, som nylig har gått bort – og de er mer enn bare minimumskravet til en kommersiell «merkevare»-tittel – men de bør likevel først og fremst ses som underholdning som kan følge en lesning av bøkene.

«Jeg føler at jeg er der på stedet og ser alt skje.» «Det er det en god forfatter alltid får deg til å føle,» sa fru Phelps. (Matilda, 1988) Ingenting er mer kraftfullt enn et barns fantasi, og jeg, personlig, ville ikke byttet bort gleden over bøkene mot noe som helst … ikke engang en gullbillett. BESTILL BILLETTER FOR Å SE MATILDA

Artikkel skrevet av Emily Hardy