ANMELDERENS FAVORITTER 2016: Paul T Davies

Vi ba anmelderne våre om å se tilbake på 2016 og nominere noen av årets mest enestående oppsetninger.

Paul T Davies svarte med følgende liste:

1. Kenny Morgan

Et velstrukturert, naturalistisk og vakkert fremført stykke er mitt valg som årets beste nye skuespill i 2016. Kenny Morgan var den virkelige elskeren til dramatikeren Terence Rattigan. Etter at livet hans raste sammen da det ble slutt med Rattigan, tok han sitt eget liv ved å gasse seg foran en gassovn. Som et resultat skrev Rattigan «The Deep Blue Sea», som åpner med at heltinnen Hester Collier forsøker å ta sitt eget liv på samme måte. Mike Poultons stykke er på mange måter stykket Rattigan ikke kunne ha skrevet. Sentralt i produksjonen sto Paul Keatings kraftfulle og gripende tolkning av Kenny Morgan – for meg årets mannlige skuespillerprestasjon. Hele ensemblet var imidlertid strålende, scenografien var perfekt og manuset glitret av en behersket og tragisk verdighet. Jeg håper fortsatt at dette får en sjanse i West End.

2. En midtsommernattsdrøm (Shakespeare’s Globe)

Emma Rice, en av Storbritannias fremste regissører, tok med seg sin lekne og oppfinnsomme stil fra Kneehigh og fikk Shakespeares klassiker til å fremstå som et helt nytt stykke. Med en rollebesetning som var nøytral når det gjaldt hudfarge, kjønn, legning og alder, var oppsetningen en fryd fra start til slutt. Håndverkerne ble spilt av Globes eget vertskap (hvor Bottom var ansvarlig for helse og sikkerhet), Puck var bevæpnet med vannpistoler, Helena ble til Helenus, og det skeive paret kastet nytt lys over de ofte kjedelige elskerne. Det var banebrytende og rystende, og jeg ble dypt rørt da skoleklassene i publikum jublet for kysset mellom to av samme kjønn. Likevel virker det som om styret aldri hadde sett en Emma Rice-produksjon før, og nå har de skjøvet henne ut. Få med deg alt hun gjør på Globe i hennes andre og siste sesong i 2017, og la de økte billettinntektene tale for seg selv. Hun blir en tøff oppgave å følge.

Foto: Mark Douet 3. Iphigenia in Splott (National Theatre)

Dette stykket startet på Sherman Theatre i Cardiff før det gjestet National Theatre under turneen. Det var en tour-de-force av en enmannsforestilling fra Sophie Melville – årets sterkeste kvinnelige skuespillerprestasjon. Effie er typen ung kvinne man ville krysset gaten for å unngå – hardhudet, beruset, bråkete, aggressiv og arbeidsledig. Livet hennes endrer seg når hun møter en skadeskutt soldat på en klubb. Så langt, intet uvanlig. Men tragedien som utspiller seg blir et sint kampskrift mot kutt i helsevesenet og innsparingstiltak, og dramatiker Gary Owen gjør denne kvinnen til en revolusjonær i sluttminuttene. Perfekt teater: intelligent, gripende og brennaktuell. Til sommeren skal Owen og Sherman samprodusere «Killology» på The Royal Court. Jeg har en følelse av at den blir obligatorisk.

Jacqui Dubois, Denise Gough og Sally George i People, Places and Things. Foto: Johan Persson 4. People, Places and Things (West End)

Siden jeg ikke klarer å skille dem, blir dette enten en delt tredjeplass eller et ekstra bidrag! Jeg var sent ute, men fikk sett Duncan McMillans mesterverk i løpet av perioden i West End. Historien om en avhengig skuespillerinne og hennes vei mot rehabilitering lekte konstant med forholdet mellom virkelighet og teater, og inneholdt DEN prestasjonen fra Denise Gough. Hun forlot aldri scenen, var helt trollbindende, og ingen andre kunne ha vunnet den olivierprisen. Ensemblet sto i stil med henne, og dette ble en uforglemmelig kveld i teateret.