ANMELDELSE: Hand To God, Booth Theatre ✭✭✭✭✭

Steven Boyer og Sarah Stiles i Hand To God. Foto: Joan Marcus Hand To God

The Booth Theatre

4. april 2015

«Du er så langt inne i skapet at du befinner deg i Narnia!»

Slik erter den nerdete, men veltrente Jessica sin litt tøffe motpart. Offeret/fienden hennes er den absurd høye og uanstrengt sexy «uber-jocken» Timothy, som sitter henslengt med spredte lår i en stol i et kirkerom hvor det holdes dukketeaterkurs av Margery – moren til supernerden Jason. Timothy blir som ventet rasende, akkurat slik Jessica planla. Margery prøver å gjenopprette ro og orden, og sender Jessica og Jason ut for å kjøpe cola og ta en pause. Hun har tenkt å gi Timothy en real overhøvling og sette ham skikkelig på plass.

Men det er ikke det som skjer...

Dette er Hand To God, et nytt amerikansk stykke som nå spiller forhåndsvisninger på Booth Theatre på Broadway. Skrevet av Robert Askins og regissert av Moritz von Stuelpnagel, utspiller Hand To God seg som en beksvart farse bygget på klassiske elementer som vold, sex og religion. Det er den ekstreme bruken av disse elementene som skiller stykket fra en helt vanlig farse.

Og det faktum at når man først har tørket bort lattertårene, sitter man igjen med bilder og konsepter som ikke slipper taket – i motsetning til de fleste farser. Det er egentlig først da man innser at Askins har brukt farsen som et virkemiddel for å si noen bemerkelsesverdig innsiktsfulle ting. Det ser kanskje ut som en farse, spilles som en farse og er morsomt som en farse, men det er en samfunnssatire med ekte brodd i mer enn én forstand.

Overflatehandlingen dreier seg om viderverdighetene til kirkens dukketeatergruppe. Margerys ektemann – Jasons far – har vært død i seks måneder, og ingen av dem takler det særlig bra. De snakker heller ikke om følelsene sine. Begge søker tilflukt i dukketeateret. Der finner vi også Jessica, en oppvakt og herlig jente, og Timothy, en svær amerikansk fotball-type med en bagasje full av problemer – en skikkelig trøblete fyr.

Timothy plager Jason og Jessica for å dekke over sin egen usikkerhet og ensomhet. Han har åpenbart behov for ekte kjærlighet og omsorg, og utvikler en usunn fiksering på Margery. En annen som er urovekkende opptatt av Margery er Pastor Greg, presten som driver kirken. Vanskelige mellommenneskelige relasjoner pumper gjennom fortellingen som blod gjennom et hjerte.

Så oppdager Jason at dukken hans, Tyrone, har sitt eget liv. Etter at Jason har revet dukken i stykker i et uvanlig utbrudd av aggressivt opprør, våkner dukken mystisk til live fra sin stofflige død og begynner å snakke til ham som en selvstendig entitet. Det har vært tegn til dette tidligere, men nå fremstår Tyrone som et ondskapsfullt alter ego for Jason – hans tøylesløse, banneglade og antisosiale «id». Er han besatt av djevelen?

Kanskje.

Det følger mye dukkeraseri. Tyrone sier akkurat hva han vil, uansett konsekvenser, og foretar handlinger som nesten ødelegger de andre karakterene. Det oppstår voldsscener som minner om Reservoir Dogs, drevet frem av denne machiavelliske hånddukken. Er Tyrone bare et talerør for Jasons innestengte angst og sinne? Eller er han en agent for mørkets fyrste? Er det, som Pastor Greg mener, behov for en eksorsisme?

Selv om dette er interessante og åpenbare spørsmål teksten reiser, er det andre og mer spennende ting å grunne over.

Historien om dukketeatergruppen rammes inn av Punch and Judy-lignende vignetter der Tyrone filosoferer over hvordan samfunnet, sivilisasjonen og religionen har ødelagt menneskehetens uskyldige frihet. Tyrones teori er at regler for god oppførsel kveler spontaniteten og skaper konflikt og misnøye. Uten sivilisasjon og religion ville det ikke vært behov for djevelen; når djevelen først eksisterer som et samfunnskonsept, er det altfor lett å si «det var djevelen som fikk meg til å gjøre det».

Farsen utforsker disse temaene i praksis. Kirkens fellesskap brytes ned av Tyrones herjing uten konsekvenser. Tyrone tar et oppgjør med mobberen (om enn voldelig), snakker sant (eller i det minste det Jason oppfatter som sannhet) uavhengig av smerten det medfører, og konfronterer folk med deres upassende oppførsel. Kort sagt gjør Tyrone alt det som bare kan gjøres hvis det ikke finnes «regler», «konvensjoner» eller tabuer.

Det virkelig interessante er at selv om Tyrones eksplosive inngripen skaper smerte, går ikke verden under. Folk får kanskje arr eller blir flau, men de er ikke like døde som Jasons far – og de står fritt til å møte sannheten om sine egne liv. Ved å knuse de sosiale normene for oppførsel, setter Tyrone hver enkelt karakter fri – i hvert fall så lenge de selv velger å være det.

Sett på en annen måte er Tyrone en metafor for det moderne fenomenet med online-avatarer. Han er en del av Jason (bokstavelig talt på hånden hans), men oppførselen og handlingene hans er helt adskilt – etter hvert ser alle, inkludert Jason, på Tyrone som et eget individ. Akkurat slik folk ser på sine digitale personer som noe eget, og lar dem si og gjøre ting den virkelige personen aldri ville gjort ansikt til ansikt.

Det er en nøkkelscene der Tyrone og Jessicas dukker har absurd morsom sex. Virtuell sex, i bunn og grunn. Det skjer rett foran Jason og Jessica; det involverer dem, men de er samtidig frakoblet det. Det er hysterisk å se på, men samtidig fanger det forfatterens tanker om et samfunn der sex ofte handler om selve akten og ikke om emosjonell nærhet. Å se dukkene holde på for full maskin er som å se på pornografi – det har nøyaktig samme forhold til intimitet: overhodet ingen.

Ved å legge stykket til et kirkerom forsterkes den ekstreme volden og den antisosiale oppførselen, men stykket er ikke et spesifikt angrep på religion. Religion er bare en av de mange samfunnsnormene som blir tatt under lupen her.

Autoritet som konsept er hovedfokuset. Margery er en lite fungerende mor for Jason fordi hun ikke har taklet mannens død. Pastor Greg er en mislykket farsfigur fordi han setter egne interesser først. Ungdommene er dysfunksjonelle på hver sin måte, som produkter av et dysfunksjonelt samfunn. Jessica viser seg å være den klokeste, fordi hun bruker hodet og ikke er redd for verken ærlighet eller å «spille spillet» for å finne en løsning.

Stykket er kanskje i lengste laget og ville sannsynligvis fungert bedre uten pause. Når Tyrone først kommer i gang, vil man ikke stoppe fremdriften. Askins skriver knivskarp og morsom dialog, og de absurde situasjonene er unektelig hysteriske. Men hans største styrke ligger i observasjonsevnen – dette er et alvorlig verk pakket inn i farsen glitrende latter. Det er svært fengslende dramatikk.

Von Stuelpnagel regisserer med tydelighet og giftig driv. Den skarpe satirestilen bæres frem av kraftfulle skuespillerprestasjoner og genial scenografi. Beowulf Boritts scenedesign er en triumf; måten han fanger følelsen av et slitent kirkerom på er bemerkelsesverdig – man kan nesten lukte krittstøvet og den spesielle eimen av støvete middelmådighet. Når Tyrone forvandler rommet til et blodpølet kaos, er detaljrikdommen suveren og konstant underholdende.

Steven Boyer er rett og slett sensasjonell som Jason, og enda bedre som Tyrone. Evnen hans til å spille begge karakterene samtidig – med kroppen i full Jason-modus og hånden i full Tyrone-modus – er eksepsjonell. Han har en forbløffende vokal smidighet, og de demoniske tonene han gir Tyrone er ekstraordinære. Det høres kanskje klisjéartet ut, men det er like fullt sant: Tyrone fremstår som et tredimensjonalt, selvstendig vesen som ikke har noe med Jason å gjøre.

Samtidig gjør den begavede Boyer det klart at Jason *kunne* vært Tyrone; muligheten ligger alltid der. Dukkesex-scenen med Sarah Stiles er komisk skuespillerkunst på høyeste nivå fra begge to. Boyer er også dyktig i samspillet med sin mor; man tviler aldri på slektskapet. Som begge karakterer er Boyer plettfri.

Stiles matcher ham som den reflekterte og ressurssterke, men marginaliserte Jessica. Hun får hver eneste vits til å sitte og får maks ut av hver scene. Ordvekslingene hennes med Timothy er nådeløst treffende. Hun personifiserer nonkonformisme på en triumferende måte.

Michael Oberholtzer, som her har sin Broadway-debut, er et stjerneskudd. Han er ekstremt høy og har en scenisk sjarm som er nesten overveldende i sin intensitet. Han bruker dette godt i rollen som den utrolig enkle, men åpenbart skadeskutte Timothy – en karakter som gjør alt for å få oppmerksomhet, men som er for dum til å innse skaden han påfører andre i jakten på sine egne misforståtte mål.

Oberholtzer spiller rollen som den sexfikserte kjekkasen med letthet, men dette er ingen overfladisk «pretty boy»-rolle for å få oppmerksomhet i Hollywood – til tross for revne t-skjorter og trangt hvitt undertøy. Prestasjonen hans er mesterlig, lagdelt og nyansert. Vi ler kanskje av Timothy, og forakter ham tidvis, men vi ser også hvor ulykkelig og desperat han er. Intet av dette kommer automatisk fra teksten; Oberholtzer henter det frem gjennom ren dyktighet.

Geneva Carr spiller Margery som en spent streng, lik piggtråd tvunnet i en unaturlig form, klar til å snappe tilbake og rive løs biter av deg. Carrs Margery er den klassiske middelaldrende kvinnen som er sviktet av én mann, forført av en annen og feilvurdert av en tredje. Det er en flott, «ugjort» prestasjon som er både morsom og tragisk. Andre skuespillere kunne latt seg friste til å gjøre henne mer snerpete eller dyrisk, men Carr treffer akkurat den rette balansen.

Marc Kudish fungerer greit som Pastor Greg, men blir kanskje litt ensformig. Overraskende nok, spesielt for en veteran fra 9 to 5, er han ikke tilstrekkelig slimete i rollen som den ineffektive og selvopptatte presten. Han er dyktig, men det ligger mer kjøtt på beina i karakteren enn det vi får se her.

Jason Lyons leverer eksepsjonelt godt lysdesign som bygger opp under spenningen og grøsset i Tyrones dukke-apokalypse. Full pott går også til Marte Johanne Ekhoughens geniale dukkedesign, og Robert Westleys slåsskamp-koreografi er både grafisk og overbevisende.

Dette er et viktig nytt verk, en satirisk samfunnskommentar forkledd som en sprø farse om en demonisk dukke. Formen Askins bruker er helt perfekt for innholdet han ønsker å utforske.

Hvis du forventer Avenue Q eller barne-TV, bør du forberede deg på å bli sjokkert og skuffet. Ellers kan du glede deg til et av de beste nye amerikanske stykkene på Broadway på mange sesonger.

BESTILL BILLETTER TIL HAND TO GOD PÅ BROADWAY