ANMELDELSE: Big Shot, London Irish Centre ✭✭✭

Big Shot

London Irish Centre

3 stjerner

Det er en egen kunst å utvikle en ny musikal, og her har vi et eksempel på nøyaktig hvor krevende og givende den prosessen kan være. Lauren Gaffney er det enorme talentet bak dette verket; hun har skrevet manus, musikk og tekster, står for regien og leder forestillingen fra orkestergraven. Til tross for at hun bare er i begynnelsen av tjueårene, ankom Lauren og hennes produsent, Grainne MacNeill, London tidligere i sommer for et kort besøk med en enkel workshop-presentasjon av sitt første prosjekt: en transatlantisk historie om kjærlighet, kriminalitet og eventyr som nylig vant førsteprisen i en konkurranse for nye musikaler i San Diego. Hele ensemblet, både skuespillere og musikere, var selvfinansierte og hadde betalt turen fra Irland til både California og Camden selv. Det sier alt om deres engasjement, dedikasjon og – ikke minst – deres tro på det de driver med. Hver og en av dem kunne fortalt en historie like spennende og dristig som historien til Carrie, hovedpersonen som forlater Irland for å starte et nytt liv i New York.

Det bemerkelsesverdige her er at alt dette skjedde fordi menneskene involvert fikk det til å skje. Dette var virkelig en gjeng unge talenter som satte opp en forestilling og inviterte bransjens tungvektere fra West End og byens fringe-teatre for å vise hva de var gode for, i håp om å lande den store avtalen som gjør dem til stjerner. Ja, prosjektet har virkelig denne formen for rå, uskyldig og kanskje naiv energi. Men det har også talent: i bøtter og spann. Ensemblet bestående av Donal Brennan, Jade Young, Sean McMahon, Niamh Chambers, Gavin MacDermott, Cormac O'Broin, Lynn Redmond og Orla Sheridan spiller med et voldsomt driv, flotte stemmer og smart koreografi (utarbeidet av to fra kompaniet). I tillegg spiller det seks mann sterke bandet nydelig under ledelse av Jake Curran.

Det finnes egentlig ingen infrastruktur i Irland for å skape denne typen verk, noe som gjør prestasjonen enda mer imponerende. Alle har en jobb eller to ved siden av, og tid må stjeles fra andre forpliktelser for å få dette til. Likevel står de sammen, hjelper hverandre frem, og sørger for at noe virkelig vakkert skjer på scenen.

Høydepunktet her er Gaffneys sanger. Som en dyktig låtskriver av poplåter med sterke hooks, er hun fast bestemt på å lære seg håndverket bak scenetekst, og hun har gått løs på oppgaven på best mulig måte: ved å skrive og sette opp en original musikal. Sangene i seg selv, sjarmerende fremført av det unge ensemblet, ser ut til å fortelle en klassisk trekantshistorie om en jente som må velge mellom to beilere – én som appellerer til fornuften, og én som fôrer hennes behov for spenning. Handlingen går imidlertid dypere og introduserer en rekke andre karakterer som gir historien ulike farger og stemninger, fra det ondsinnede mørket hos en hensynsløs leiemorder, til den komiske klovneriet hos en uregjerlig bror. Innehaveren av kafeen der heltinnen vår sliter, er en annen morsom, men kompleks karakter, mens lovens lange arm sirkler rundt de forelskede ungdommene med en iver som minner om sultne haier.

Hvis forestillingens tone fortsatt føles litt ubalansert og dras i ulike retninger av de mange hendelsene, og hvis manusets struktur fremstår noe usikker, er det kanskje fordi Gaffney ennå ikke har funnet den rette regissøren til å ta styringen og gi denne pikareske fortellingen en klarere form og definisjon. Eller bør jeg si 'hadde' ikke funnet? Ryktene sier nemlig at det etter det korte oppholdet ved Camden Square nå er interesse fra en London-produsent. Skulle det stemme, tror jeg vi vil få se et fruktbart samarbeid mellom britisk ekspertise og dette fantastiske nye talentet fra den irske republikken. Og hvis ett slikt partnerskap oppstår, følger kanskje flere etter. Hvis resultatet blir så godt som dette, er det absolutt noe å glede seg til. Da snakker vi virkelig suksess.