ANMELDELSE: Big the musical, Dominion Theatre London ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Big the musical, som i disse dager spilles på Dominion Theatre i London.

Ensemblen i Big. Foto: Alastair Muir Big the musical Dominion Theatre, London.

17. september 2019

4 stjerner

Bestill billetter

Basert på filmen Big med Tom Hanks, kjent for den ikoniske scenen med «tangentdansen», har musikalen nå ankommet Dominion for en begrenset periode. Med manus av John Weidman, musikk av David Shire og tekster av Richard Maltby, fortelles historien om tolv år gamle Josh Baskin. Han ønsker å bli «stor» ved en spåmaskin på et tivoli, og våkner neste dag i kroppen til en voksen mann. Dette fører til jobb i et leketøysfirma og en (hovedsakelig platonisk) romanse med Susan Lawrence, før hverdagens press gjør at han lengter tilbake til barndommen. Historien er i tynneste laget og musikalen kan føles litt dvelende, men den bæres frem av et entusiastisk og sjarmerende ensemble som virkelig gir forestillingen liv.

Jay McGuiness og Matthew Kelly i Big. Foto: Alastair Muir

Det har vært en del debatt i det siste rundt casting av influensere uten musikalerfaring, som Joe Sugg i Waitress. Jeg mener man bør dømme ut fra prestasjon, og når det gjelder Jay McGuiness (vinner av Strictly Come Dancing i 2015) i hovedrollen som Josh Baskin, er det ingen grunn til bekymring. Med bakgrunn fra musikkteater og årevis i popgruppen The Wanted, er han en fryd å følge. Det er lett å se hvorfor han vant Strictly; han jobber knallhardt, beveger seg elegant og har en enorm sjarm som publikum elsker. Kimberley Walsh, også en Strictly-alumni, er like god i rollen som Susan. Hun synger strålende og portretterer fint hvordan Susan gradvis slipper på den voksne ambisiøsiteten. Matthew Kelly leverer en solid innsats som leketøyssjefen George MacMillan, og Jobe Hart stjal nesten showet på premieren som Josh’ venn Billy – både morsom og selvsikker. Kvinnerollene er dessverre noe begrenset her, noe som betyr at dyktige Wendi Peters blir litt underbrukt som Mrs. Baskin, men hennes ballade i andre akt, «Stop Time», ble stående som et av kveldens høydepunkt.

Jay McGuiness og Kimberley Walsh i Big. Foto: Alastair Muir

Utfordringen med forestillingen er at musikken i det store og hele er litt anonym, og det er vanskelig å skille sangene fra hverandre. Tangentdansen skjer ganske tidlig, og «Chopsticks» er omtrent den eneste melodien som sitter igjen i hodet etter teppefall. Selv om handlingen foregår på slutten av 80-tallet, høres musikken eldre ut, og mye av koreografien sender tankene til Hollywood-musikalenes gullalder. Materialet dras også vel langt ut i andre akt, spesielt en middagsselskap-sekvens som virker helt overflødig for historiens gang.

Wendi Peters i Big. Foto: Alastair Muir

Dette veies dog opp av ensemblet, som legger hele sjelen sin i hvert nummer. «Cross The Line» og «Coffee Black» er medrivende fellesnumre, og McGuiness og Walsh får virkelig vist frem selskapsdans-ferdighetene sine. Det vil kanskje ikke revolusjonere teatervennene, men forestillingen er STOR på sjarm og STOR på moro. Jeg smilte fra start til slutt, og i noen uker fremover vil dette stykket spre etterlengtet glede i et ellers litt lunkent West End.

BESTILL BILLETTER TIL BIG THE MUSICAL