ANMELDELSE: Blondel, Union Theatre ✭✭✭✭

Connor Arnold spiller Blondel. Foto: Scott Rylander Blondel

Union Theatre

23. juni 2017

4 stjerner

Bestill billetter nå

En tvers igjennom sjarmerende og morsom musikalkomedie venter alle som følger i fotsporene til den vandrende trubaduren som for tiden pryder scenen i en nyoppusset versjon av 2006-revisjonen, takket være det gode arbeidet ved Union Theatre. Kunstnerisk leder Sasha Regan setter opp sin første produksjon i de nye lokalene, og hun mestrer både rommet, historien og partituret på utmerket vis i samarbeid med sin faste koreografiske partner Chris Whittaker, som står for det elegante fotarbeidet i forestillingen. Med Ryan Dawson Laights karakteristiske, røffe design som fyller bakteppet av et Europa som tilsynelatende har fått hjertet og innvoller revet ut (snakk om symbolikk!), er handlingen mesterlig lyssatt av bransjeveteranen Iain Dennis, med akustiske arrangementer og musikalsk ledelse av eksperten Simon Holt. Produksjonen er lettbent og lite sentimental, og byr på en lett komisk touch gjennom de utallige musikalnumrene. Som et lystig show ved inngangen til sommeren, treffer det midt i blinken!

Neil Moors som Rikard Løvehjerte og ensemblet i Blondel. Foto: Scott Rylander Første akt forteller historien om hvordan 1100-tallets låtskriver og tittelfigur (en kjekk prestasjon fra nykommeren Connor Arnold, som her overraskende nok er noe stemmemessig svak og dramatisk underspilt: jeg har sett ham gjøre et langt sterkere inntrykk andre steder) blir «oppdaget» og forfremmet til toppjobben ved hoffet til Rikard Løvehjerte. Sistnevnte, her med en umettelig korstog-avhengighet, fremstilles som en mellomting mellom hipster og ironman av den heroiske stemmen til Neil Moors – en praktfull skikkelse, godt kjent fra de helmannlige G&S-oppsetningene som har vært Unions spesialitet den siste tiden. Kvinnene som holder helten vår gående er moren (en kvikk Katie Meller) og den handlekraftige, feministiske kjæresten Fiona (en polert Jessie May, som alltid gjør det krystallklart at det er han som trenger henne, og ikke omvendt: et interessant og friskt pust i musikalverdenen). Blondel er, som så mange andre musikere, utelukkende opptatt av kunsten sin, og ønsker seg kun toppjobben på grunn av sin obsessive tro på egne kunstneriske evner. Dette gir drivkraften til hans episke reise gjennom kontinentet i andre akt for å finne en forsvunnet Rikard – hvis innbilskhet og dårlige humør har ført ham i fangenskap hos en av stykkets mange camp-figurer: Hertugen av Østerrike (Jay Worthy, som også gjør en god figur som første akts komiske motstykke, Saladin).

Connor Arnold som Blondel og Michael Burgen som attentatmannen i Blondel. Foto: Scott Rylander

Hovedhindringen for ambisjonene hans er imidlertid verkets ledende komiske antagonist, «Assassinen» (en geniual komisk skapelse av Michael Burgen, hvis krumspring alene er verdt billettprisen), samt den hel-campy Alan-Cumming-lookalike og Freddie-Mercury-soundalike Prins Johan (en herlig tolkning av James Thackeray), som får et forrykende shownummer i andre akts «I Just Can’t Wait To Be King». Disse to antyder sterkt at forestillingen kunne stått enda stødigere dersom den torde å slippe seg enda mer løs og tillate seg å rendyrke humoren ytterligere. Samtidig hinter tittelen på akkurat det nummeret om at showet skamløst låner fra og etterligner andre verk; til en viss grad gjør det det, men husk at stykket ble skrevet et helt tiår før «Løvenes Konge», og det er like i stand til å etablere solide musikalkonvensjoner som å prøve andres stiler. Jeg mistenker at dette kan være et tilfelle der andre kanskje ble «inspirert» av dette stykket.

Blondels munker - David Fearn, Ryan Hall, Oliver Marshall, Calum Melville. Foto: Scott Rylander

Likevel ligger en betydelig del av sjarmen i Stephen Olivers musikalske palett, senere bearbeidet av Mathew Pritchard, i hvordan den klokt og vittig utnytter lyder fra hele det musikalske landskapet – fra kvartetten med munker som synger gregoriansk koral i «Kings’ Singers»-stil (David Fearn, Ryan Hall, Oliver Marshall og Calum Neville), til et knippe popstiler fra 80-tallet. Olivers musikk prøver sjelden å løsrive seg fra sin teaterramme, mens Pritchards «Aim For The Heart» med rette krever sin plass som produksjonens utgangsmusikk; det er definitivt en melodi som setter seg. Alt i alt er det sjarmerende skrevet materiale, og selv om det kanskje ikke når utover en todimensjonal tegneserieaktig karakterisering, gir det en svært hyggelig teateropplevelse.

Like strålende er de ofte ekstremt finurlige og elegante tekstene til Tim Rice, som overrasker med uventede delikate vendinger som menneskeliggjør selv de mest grovkornede øyeblikkene. Manuset, opprinnelig av Rice og Tom Williams, har gått gjennom nok en bearbeiding, og selv om det kanskje fortsatt ikke løser alle de tekniske utfordringene det skaper for seg selv, viser det oss likevel en ny visjon av den post-«Pippin», pre-«Spamalot»-verdenen, hvor middelalderen kan utnyttes for alt den er verdt i form av sanger, dans og morsomme sketsjer. Medprodusent Donald Rice (sønn av tekstforfatteren og medforfatteren) er strålende fornøyd med jobben som er gjort på Old Union Arches, og hvem vet om forestillingen nå finner nytt liv og tas enda lenger.

Spilles til 15. juli 2017

BESTILL BILLETTER TIL BLONDEL