ANMELDELSE: Broken Strings, Tabard Theatre ✭✭✭

Broken Strings

Tabard Theatre

7. september 2016

3 stjerner

Bestill billetter

Den finstemte introspeksjonen fra Terence Davies' ettertenksomme filmer om arbeiderklasseliv i tidligere tiår møter Mike Leighs kraftfulle, men neddempede drama om hverdagstragedier i denne nysgjerrighetvekkende hybriden av et enakter-stykke, skrevet og regissert av Joe Wenborne. Mike Leopolds stilsikre og realistiske scenografi (nydelig lyssatt av Adam King) — en presis og solid boks-kulisse som føles mer hjemme i West End enn på et lite fringe-teater over en pub — lar oss i løpet av knappe 80 minutter se timer, måneder og år fly forbi, mens to helt vanlige mennesker lever gjennom etterspillet av en emosjonelt rystende hendelse.

Rose (Linda Clark) og David (Steven Arnold) er de eneste karakterene vi møter, men når de snakker om andre, er realismen i deres portrettering av den stridbare moren og svigersønnen så dyp at vi forventer at stuen eller kjøkkenet plutselig skal fylles av de som nevnes. Det er her likheten med Mike Leigh kanskje er aller tydeligst: Den stødige og enkle virkeligheten i deres verden ser ut til å skjule merkelige, knapt merkbare krefter som skyller gjennom tilværelsen og dytter dem i ulike retninger. Begge skuespillernes lange erfaring foran kameraet bidrar stort til dette resultatet: Begge er veteraner fra «Coronation Street», der de ble kjent med hverandre i ensemblet, og de er eksperter på å skildre følgene av lokale katastrofer med bevegelser så beskjedne som et skuldertrekk eller en liten nyanse i stemmeleiet. Samtidig gir deres brede teatererfaring dem den nødvendige tryggheten til å presentere disse karakterene for oss. Clark selv vender tilbake til en rolle hun utviklet for seks år siden, og som hun nå fremstiller med enda større styrke og besluttsomhet.

Det som fungerer så utmerket her, er at den fryktelige hendelsen som de begge — på sine motstridende vis — reagerer på, har skjedd utenfor scenen og faktisk er over rett før stykket begynner. Selv om det følger mye tradisjonell handling etterpå, er det ikke de ytre hendelsene som fenger oss mest, men snarere det å observere disse to sårede menneskene mens de lever gjennom den langvarige sjokkbølgen etter tragedien.

I tillegg til sin diskré regi, har Wenborne skrevet en dialog som aldri står stille: Fokus skifter konstant fra knappe, enkle ytringer til kvikk folkelig vitsing (med mange beundringsverdige vendinger), gråt, latter, rop og stillhet. Vi får følelsen av at dette i utgangspunktet er ordknappe mennesker som ikke er vant til å snakke om følelser. Men tilfeldighetene har ført dem sammen på en måte som gjør det umulig å unngå en rekke ulike stemninger og refleksjoner, der de gir uttrykk for reaksjonene sine på den måten som faller dem mest naturlig der og da.

Mellom scenene brukes musikk — og her går referansene tydelig til Terence Davies' epos om det ordinære — med lune, trøstende melodier fra Music for Pleasure eller Radio 2, like passende til handlingen som om de var håndplukket av Jimmy Young (den eminente lyden her er signert Peter Dyos). Dette, i likhet med alle de andre detaljene i denne subtile og intelligente oppsetningen, minner oss om at den verdenen vi ser og hører er forbi; den tilhører fortiden, ferdigspilt og avsluttet. At vi ikke umiddelbart forstår det budskapet, er også en helt sentral del av historien som fortelles.

For enkelte kan stykket muligens føles i overkant neddempet. Som skuespillerne selv bemerker, er ikke dette storslått, heroisk teater. Det er heller ikke en kompleks psykologisk studie av fragmenterte personligheter. Det er et ærlig portrett av hva som faktisk skjer ute i verden, og — ut fra sine egne premisser — er det et så godt stykke arbeid i sin sjanger som du sannsynligvis vil se denne sesongen. Clark og Arnold har spilt julepantomime sammen tidligere, og selv om dette er en langt mer alvorlig og mørkere verden, er den fremdeles skrevet i et språk preget av arketyper og konvensjoner, slik folk flest faktisk snakker sammen. Wenborne er kanskje ikke utpreget analytisk i sin tilnærming til materialet, men han er direkte, oppriktig og fintfølende i sin fremstilling av det.

Fremfor alt er dette et drama som kunne ha utspilt seg i hvem som helst sitt liv: Selve hverdagsligheten i historien er dens eksistensgrunnlag. Selv om det ikke roper på oppmerksomhet eller forsøker å underholde med stadige sidesprang, vil du merke at dets lavmælte, men klare tilstedeværelse er med deg lenge etter at du har forlatt teateret, og kaster et forklarende lys over de store mysteriene som liv og død, kjærlighet og hat, fortvilelse og håp.

Broken Strings spilles på Tabard Theatre frem til 24. september 2016

BESTILL BILLETTER TIL BROKEN STRINGS PÅ TABARD THEATRE NÅ