ANMELDELSE: Graeme Of Thrones, Charing Cross Theatre ✭✭

Ensemblet i Graeme Of Thrones Graeme Of Thrones 

Charing Cross Theatre

6. oktober 2017

2 stjerner

Bestill billetter

Parodier og humoristiske etterligninger er gøy, men de faller gjerne i to ulike kategorier: de som bygger på historier du allerede kjenner ut og inn, og de som klarer å stå på egne ben selv uten forkunnskaper.  Denne forestillingen faller definitivt ikke i den andre kategorien.  Uten god kjennskap til den endeløse TV-serien 'Game of Thrones', vil du ikke ha den fjerneste anelse om hvem karakterene skal forestille, hva de driver med, hvor det skjer, når, eller – viktigst av alt – hvorfor noe av dette betyr noe.  Det var nettopp i denne tragiske situasjonen jeg befant meg da jeg i går kveld snek meg inn på Charing Cross Theatre for å få med meg klokken 22.00-forestillingen – ja, du leste riktig – av dette 90-minutters utmattende dypdykket i de uforståelige påfunnene til en gjeng totalt ugjennomtrengelige karakterer.

Nå var det – som jeg lett kunne observere – en god del publikummere rundt meg i salen som åpenbart 'tok' de utallige referansene til skjermen, og som humret støtt og stadig av de overdrevne karikaturene av sine fiktive forbilder.  Om du tilhører deres rekker, unner jeg deg gjerne din overlegne kunnskap.  Dra og le med dem.  Men om du ikke allerede kan en god del om serien – 90 minutter er tross alt en betydelig del av kvelden din – ville jeg tenkt meg om både vel og lenge før jeg tok sjansen.  Forfatterne bak denne underholdningen har ikke funnet noen metode for å gjøre prøvelsene til det enorme persongalleriet som vandrer ut og inn av scenen på Charing Cross Theatre 'tilgjengelig' for de uinnvidde.

Faste lesere av mine anmeldelser (finnes det noen?) er kanskje klar over min vane, eller snarere svakhet, for å nevne så mange som mulig av de medvirkende i hvert stykke jeg ser, og gi dem deres pass påskrevet – enten det er bra, dårlig eller midt på treet – vanligvis med forholdsvis korrekt stavede navn.  Vel, i dette tilfellet kommer det rett og slett ikke til å skje, hovedsakelig fordi verken jeg eller resten av publikum fikk utdelt informasjon om hvem sitt arbeid vi faktisk så.  Det føltes merkelig.  Jeg mener, hvor mange tar med seg et show til West End og gjør deretter sitt ytterste for å skjule identiteten til de medvirkende og de ansvarlige?  Svært få.  Og hva slags folk gjør slikt?  Hva kan ligge bak et slikt hemmelighold?  Man kan bare lure, og det gjør man virkelig.

Det eneste jeg vet, er at jeg så tre personer på scenen.  Det var en høy, mørk mann med bart og en klassisk skolert stemme.  Han kunne gjerne vært med i 'Showstopper' i rollen som 'regissøren', og jeg mistenker at jeg kan ha sett ham i en slik rolle ikke så langt unna CXT.  Så var det en kvinne, alvaktig og profesjonell, som antagelig gjorde kveldens beste jobb med å prøve å få poengene til å treffe slike fortapte ignoranter som meg.  Hun ble hjulpet av evnen til å få 'kontakt' med salen, ikke minst gjennom et vellykket øyeblikk med publikumsdeltakelse som hun utførte med stil. Det skapte en slags 'fellesopplevelse' for oss som ellers følte oss fryktelig utenfor det meste som ble sagt og gjort på scenen.  Og så var det deres 'stooge', en annen fyr, som jeg også kan ha sett i noe annet, og som spilte rollen som den underlegne på en ganske elskverdig måte.  Om jeg bare hadde skjønt hva alt sammen handlet om.  Dette er en forestilling som formelig trygler om en 'forteller' som kan bygge bro mellom det som skjer på scenen og de uvitende tåpene som går i teateret – tenk det – uten å ha gjort hjemleksen sin!

Når det gjelder hvem som er forfatter, regissør, produsent eller scenograf for dette verket, har jeg ikke den fjerneste anelse.  Det føles som en skam, for det dukker opp noen fine rekvisitter gjennom åpningen i det stramme hvite bakteppet, inkludert noen sjarmerende dukker; jeg skulle ønske publikum visste hvem vi kan takke for dem.  Det er – mye – ekstremt høy musikk, som muligens er hentet fra seriens lydspor.  På det punktet er det flere spisse referanser i manuset til advokater, opphavsrett og søksmål, og det er slett ikke umulig at det totale fraværet av navn i forbindelse med dette spetakkelet har noe å gjøre med frykt for rettslige etterspill.  Så hvis du er en driftig advokat på jakt etter å skape deg et navn, eller har klienter som fortjener bedre behandling for sitt allerede overbetalte arbeid for HBO (hvor serien stammer fra, og da mener jeg sammenlignet med det folk i teateret tjener!), så kan dette showet være verdt et undersøkende besøk.

Ellers er det strengt forbeholdt menigheten.

BILLETTER TIL GRAEME OF THRONES