ANMELDELSE: Ladies In Lavender, Frinton Summer Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Ladies In Lavender som sparker i gang Frinton Summer Theatres 81. sesong.

Ensemblet i Ladies in Lavender. Foto: Chris Davies fra Photovogue Studio Frinton Ladies In Lavender.

Frinton Summer Theatre.

13. juli 2022

3 Stjerner

Billettluke Denne forestillingen, dramatisert fra Charles Dances suksessfilm fra 2004, er et perfekt valg for Storbritannias eldste repertoarteater når de nå åpner sin 81. sesong. Og for en sesong det tegner til å bli, med mange strålende stykker på plakaten, og den spektakulære Jesus Christ Superstar i telt i august! Men først ut er Shaun McKennas dramatisering; et historisk stykke satt til 1937, der de to søstrene Ursula og Janet oppdager og pleier den polske fiolinisten Andrea, som blir funnet skylt opp på stranden nær deres avsidesliggende hytte. Programmets utmerkede bakgrunnsartikkel påpeker at tittelen kan referere til den gamle skikken med å legge tøy i lavendel for å beskytte mot møll – en metafor som fungerer godt idet søstrene beskytter Andrea, samtidig som han vekker til live både såre minner og glede gjennom sitt talent. Datidens holdninger til utlendinger står også sentralt; arrene fra første verdenskrig er fortsatt synlige mens den andre rykker stadig nærmere. Vennligheten han blir møtt med føles som et sterkt og aktuelt budskap i dag.

Det er et godt ensemble, med de to svært ulike søstrene som midtpunkt. Virge Gilchrist fanger den fornuftige og praktiske Janet, selv om jeg følte at hun kunne latt masken falle litt mer når Janet minnes sin tapte kjærlighet. Emily Raymond er perfekt som den svermeriske og drømmende Ursula, og James Hastings er utmerket som Andrea. Han lykkes med å formidle følelser helt fra sykesengen og ut i salen, i tillegg til å spille fiolin på mesterlig vis. Maxine Evans er herlig som husholdersken Dorcas, med sardonisk vidd og glimrende timing, og William Oxborrow treffer blink som den lokale legen, der han får frem ensomheten i møte med den bohemske kunstneren Olga (Deli Segal gjør en strålende jobb med en rolle som er noe tynt skrevet). Forestillingen utspiller seg i Sorcha Corcorans vakre scenografi, som nok en gang skaper dybde på begrenset plass, og lysdesignet fanger solnedgangene på overbevisende vis.

I andre akt kan man nesten se manusets indre mekanikk arbeide, da handlingen blir en smule konstruert (Olgas bror viser seg beleilig nok å være en verdenskjent dirigent som kan gi Andrea en stor karriere, forutsatt at han forlater Cornwall umiddelbart). Likevel er stykket både dannet og lavmælt, og det er nettopp her styrken ligger. Selv om det ikke akkurat bygger seg opp mot et dundrende klimaks, er slutten rørende, og musikkens kraft skinner virkelig igjennom.