ANMELDELSE: Nora: A Doll's House, Young Vic ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Nora: A Doll's House, Stef Smiths bearbeidelse av det klassiske dristykket, som nå spilles på Young Vic

Anna Russell Martin, Amaka Okafor og Natalie Klamar. Foto: Marc Brenner NORA: A Doll’s House.

Young Vic.

11. februar 2020

5 stjerner

Bestill billetter

Ibsen og Tsjekhov fortsetter kampen om London-scenene, og med Jamie Lloyds versjon av Et dukkehjem på horisonten, får publikum nå servert denne radikale og storslåtte nytolkningen signert Stef Smith. Selv om Ibsens grunnmur og tematikk er bevart, har Smith skapt tre tidslinjer som hver representerer et vendepunkt for kvinner: 1918, året da britiske kvinner fikk stemmerett; 1968, året da p-pillen ble allemannseie og abort ble lovlig; og 2018, preget av #MeToo-bevegelsen. Vi møter tre utgaver av Nora med tiår og århundrer mellom seg, tre versjoner av Kristine, tre utgaver av Thomas (Torvald), og så videre. Smith skriver klokkeklart, og ensemblet yter full rettferdighet til et manus som dirrer av relevans og kraft – hva har egentlig endret seg for kvinner, og hva er forblitt det samme?

Luke Norris, Natalie Klamar, Anna Russell Martin og Amaka Okafor. Foto: Marc Brenner

Anna Russell-Martin er en sterk, moderne Nora som tør å utfordre ektemannen, men som er fanget av sin støtte til ham etter hans (mentale) sykdom. Natalie Klamar er en strålende Nora 2 fra det glade 60-tallet – kanskje den karakteren som ligger nærmest datidens stereotypi av den vimsete, glade blondinen som bruker humor for å blidgjøre alle. Amaka Okafor ligger nærmest Ibsens original som Nora i 1918, beruset av følelsen av å ha avgitt sin aller første stemme i historien. Luke Norris er fremragende i rollen som Thomas i de tre tidsepokene; han glir uanstrengt fra dagens tynnhudede mann med et rått språk, til 60-talls-ektemannen som ikke forstår hvordan samfunnet raser fra ham, til den stive engelskmannen fra 1918, preget av krigstraumer og ute av stand til å forstå hvorfor kona ikke kan slå seg til ro i hans perfekte hjem. Mark Arends er en perfekt Nathan som truer Nora med utpressing mens han skjuler sin egen smerte, og Zephryn Taitte er en nydelig Daniel gjennom alle tidsperiodene – en ekte venn for Nora som står overfor sin egen dødelighet. Smith leker seg ikke bare med Ibsens feministiske vinkling, hun viser også hvordan patriarkatet, maskuliniteten og kapitalismen kveler og ødelegger menn.

Anna Russell Martin, Amaka Okafor og Luke Norris. Foto: Marc Brenner

Regissør Elizabeth Freestone har gjort en formidabel jobb med ensemblet, og lekenheten smitter over i EJ Boyles sømløse bevegelsesregi. Lee Currans lysdesign danser med Michael John McCarthys lyddesign; han har komponert stemningsfull musikk, men vet nøyaktig når stillheten taler høyest. Smiths grep er genialt – Noras hemmelighet om forfalskningen for å redde hjemmet er et lån i 1918, et kredittkort (den gang nytt i Storbritannia) i 1968, og et forbrukslån med skyhøy rente i 2018. Hun trenger aldri å overforklare budskapet. Hun har dykket dypt ned i Ibsens univers og skapt bølger av oppfinnsomhet og følelser – hun er en ordkunstner på sitt aller beste. Gå og se en klassiker gjenoppfunnet for vår tid, samtidig som den hyller originalen fra en svunnen æra.