ANMELDELSE: Once We Lived Here, Kings Head Theatre ✭✭✭✭

Once We Lived Here. Foto: Roy Tan Once We Lived There

King’s Head Theatre

24. april 2014

4 stjerner

Jeg brøt en kardinalregel sist torsdag (gå aldri inn i en sal etter at forestillingen har begynt; det er respektløst overfor både utøverne og resten av publikum). Det kan jeg takke den vanligvis så effektive London Overground for, som for en gangs skyld var i fullt White Rabbit-modus. Men takk og lov for det, for ellers ville jeg gått glipp av London-premieren på Dean Bryant og Matthew Franks musikal Once We Lived Here, som spilles på King's Head Theatre.

Og det ville vært en tragedie, for dette er et viktig og ganske bemerkelsesverdig stykke musikkteater – et som fortjener støtte og som bør ses.

Hadde stykket vært skrevet her hjemme i Storbritannia, er jeg overbevist om at en institusjon som National Theatre ville ha snappet det opp, pleiet det og støttet det. Årevis med workshops og ressursene til et stort produksjonshus ville ha sikret en trygg modningsprosess, etterfulgt av en storslått produksjon med alt av utstyr. Men Australia har ingen motvekt til vårt National Theatre, og landets politiske vilje til å støtte egen dramatikk virker nesten fraværende.

Once We Lived Here er på alle måter et bedre stykke enn The Light Princess, men sistnevnte har hatt en inkubasjonstid og en lanseringsfest som førstnevnte bare kan drømme om – og som det virkelig fortjente.

Skrivekunsten dirrer med en direkthet og en følsomhet som er tvers igjennom australsk. Karakterene er mesterlig tegnet, og narrativet svinger seg fremover med like mange vendinger som en bekk på vidda. Varmen er også alltid til stede, både i temperaturen karakterene lever under på gården, og i de ulmende gemyttene som er slipt skarpe eller gjort sløve av fortidens herjinger, misforståelser, skam og plikt.

Konseptet er enkelt nok. En gård på den australske landsbygda. Én datter har flyktet til storbyen; én sønn har dratt på loffen. Den eldste datteren ble igjen på gården for å leve det livet hun tror hennes avdøde far ville ønsket. Moren ligger for døden med kreft, så barna vender hjem – og uavklarte spenninger blomstrer opp på en overraskende realistisk og smertefull måte. Kast inn en joker i form av en tidligere gårdsgutt som returnerer, og lunten er tent.

Bryants manus er konsist, ekte og fullt av både smerte og håp. Han leker elegant med tidslinjen slik at vi møter familien i ulike stadier av livet på gården. Lag for lag avdekkes det som skiller dem, men også det som binder dem sammen.

Franks musikk er for det meste forførende, tidvis fabelaktig og aldri kjedelig. Den er også fylt med en distinkt australsk tone, og de beste øyeblikkene er virkelig noe for seg selv: Ordinary Day, Guitar Lesson, Only You, We Like It That Way og The Leaves In Summer. Hver og en er en perle.

Bryant har også regissert denne oppsetningen, men jeg mistenker at forestillingen egentlig har behov for en regissør uten personlig tilknytning til teksten. Som med mye teater er forestillingen faktisk større enn summen av sine deler, og et friskt blikk ville hjulpet med å avdekke de skjulte nyansene i karakterene og historien.

De beste prestasjonene her er virkelig av høy klasse.

Shaun Rennie er herlig som Burke, den nomadiske gårdsarbeideren med en tilstedeværelse som får ringvirkninger for hele Macpherson-familien. Viril, værbit og kontrollert – Rennie er selve symbolet på den uformelle «bushman»-skikkelsen som er komfortabel med alle, alltid klar for en utfordring eller en sjanse. Med et skjegg som vitner om lange perioder i ensomhet, var prestasjonen både avslappet og kompleks, og Rennie sang uanstrengt godt.

Som Lecy, datteren som flyktet til byens glitter og glamour, er Belinda Wollaston nydelig, skarp og sårbar på én gang. Hun håndterer den litt vimsete komikken godt, men er også suveren i de intrikate familiescenene. Det er faktisk Wollaston som mest overbevisende får oss til å tro på Macphersons som en familie – hun binder mor, bror og søster sammen i en glitrende prestasjon full av detaljrikdom. Hun synger med kraft og varme, og hennes siste reflekterende scene er genuint rørerende.

Melle Stewart kastet seg entusiastisk inn i rollen som den eldste søsteren, Amy – en guttejente og en kopi av sin far, som hun alltid har levd i skyggen av. Hun var på sitt beste i scenene med Rennie (Amy og Burke har en fortid og uoppgjorte saker), som var direkte, sjarmerende og smertelig ærlige. Samspillet med Wollastons Lecy var også presist, en troverdig fremstilling av båndet mellom søstre der ingenting blir usagt, men alt veies på en familiær vektskål. Stewart har en flott stemme som kler partituret perfekt.

Det er en vanskelig oppgave å treffe en autentisk australsk aksent, og enda vanskeligere når resten av ensemblet faktisk er australiere. Lestyn Arwel mestret det bedre enn de fleste, selv om han tidvis hørtes mer ut som han kom fra New Zealand. Arwel har en naturlig sjarm på scenen som merkelig nok virket litt mot sin hensikt i rollen som den grublende og fortapte yngstesønnen Shaun. Der søstrene var tydelig definert, forble Shaun mer diffus. Dette virket mer som et valg i regi eller tolkning enn noe i selve manuset, noe som var synd, for Shaun viser seg å være en like presist skrevet karakter som sine søstre.

Claire, familiens overhode, er en av disse værbitte, jordnære og ufatelig sterke kvinnene som den australske utmarken er bygget på. Simone Craddock gjorde en god innsats, men kunne hatt enda mer av den barske autoriteten som ligger i denne magnetiske kvinneskikkelsen. Claire har flere nyanser av både glede og sorg enn det Craddock klarte å grave frem her.

Alex Beetschen og det lille bandet spilte energisk og med stil. Generelt holdt sangen et veldig høyt nivå og fikk frem alle kvalitetene i musikken.

Lokalet er lite, men Christopher Hones scenografi gjorde en god jobb med å fremkalle følelsen av de ulike stedene på og rundt gården.

Det er en glede å oppleve kreative australske stemmer i London. Denne forestillingen fortjener en stor produksjon med skikkelig finansiering og markedsføring. Det er en skam at spilleperioden nå er over.