ANMELDELSE: Rasputin Rocks, Stockwell Playhouse ✭✭

Maria Alexe som Russlands keiser med Robyn Hampton, Charlotte Shaw og Jessica Townsley som Kremls keisergarde i Rasputin Rocks

Stockwell Playhouse,

16. november 2017

2 stjerner

Bestill billetter

Når man hører at et forfatterpar har jobbet med en forestilling i ti år før de endelig setter den opp for å se hvordan den fungerer i praksis, blir man – kanskje med rette – litt på vakt.  Hvorfor har det tatt så lang tid?  Vil den være like god som 'The Book of Mormon', som tok omtrent like lang tid å utvikle?  Eller er det en annen grunn til den lange ventetiden?  Selvfølgelig er det spennende med nye dramatikere som omsider når scenen med en ellevill musikal om en gjenopplivet Rasputin som må håndtere... av alle mennesker... Tony Blair.  Og så begynner man å lure: Er ikke Tony Blair litt utdatert nå?  Har dette stykket egentlig fulgt med i tiden?

Andrew Hobbs som Tony Blair i Rasputin Rocks

Vel, både ja og nei.  Scenene med Tony Blair, spilt av forfatter, produsent, regissør og medskuespiller Andrew Hobbs (en altmulig-rolle som i seg selv bør få varsellampene til å blinke), er sannsynligvis de mest vellykkede. Hobbs har skrevet dem til seg selv, og han vet hvordan han skal ta seg ut.  Stilen hans minner om revytradisjonen fra Canal Cafe Theatre og News Revue, og han er ganske fornøyelig i den sjangeren.  Han er imidlertid ingen typisk dramatiker, og langt mindre en musikalforfatter.  Komponisten Alastair Smith er heller ikke i sitt vante element her; han er en kompetent kapellmester og komponist av scenemusikk for kompanier som British Touring Shakespeare, men spranget derfra til å skape et fullverdig musikalpartitur er enormt.  Man må ha stor tålmodighet med ham, da dette første forsøket på en så krevende sjanger ikke er så vellykket som det burde være.  Selv om han gjør mye godt i sine troverdige parodier på kjente rockeband – fra Aerosmith til country og Laibach – er det en bekymringsfull tendens til at melodiene blir veldig bokstavelige. Det er litt tunge og fantasiløse tonesettinger av tekster som sjelden har den samme karakteren eller viddet som dialogen skrevet for Blair.  Når han skal skildre de andre skikkelsene i denne nokså dystre og deprimerende historien om forfall og død i Kreml, blir musikken ofte tungrodd og dyster. Han graver seg ned i stemningsskaping der han heller burde fokusert på å drive historien fremover i et mer lystig tempo.  Resultatet er at forestillingen føles mye lengre enn den faktisk er.

Jake Byrom som Rasputin med Robyn Hampton og Jessica Townsley

Den statiske og lite gjennomtenkte regien hjelper heller ikke.  Det gjør heller ikke scenografien, av... tja, hvem har egentlig stått for den?  Ingen er kreditert.  Det ser ut som et enkelt rockeoppsett, med fire "kunstige" stativer foran bandet på scenen (mer om dem straks).  Er det også verket til den utrettelige herr Hobbs?  Det ville ikke overrasket meg.  Hvis det noen gang fantes et kroneksempel på at det å kutte kostnader på kreative krefter for å få en forestilling opp på scenen for enhver pris er en dårlig idé, så er det denne produksjonen.  Det er koreografi av et slag her, signert Nicky Griffiths, men man kan saktens lure på hvor mye tid denne West End-veteranen faktisk fikk til å drille ensemblet og utvikle et konsept for forestillingen.  Slik det fremstår nå, virker alt veldig tilfeldig og uorganisert.

Barry Greene som Anton og Tanya Truman som Svetlana

Ja, skuespillerne gjør sitt beste.  Bortsett fra herr Hobbs' dominerende tilstedeværelse, leverer Maria Alexe en meget respektabel innsats som Russlands keiser (en slags kvinnelig Ivan den grusomme-rolle, med sanger), og Tanya Truman er sjarmerende som den antatte kjærlighetsinteressen Svetlana.  Jake Byrom gjør det han kan for å gjøre Rasputin troverdig, og Barry Greene er en vokalmessig svært dyktig Anton, i tillegg til å være medprodusent på dette ambisiøse prosjektet.  Andre roller spilles av Jay Joel, Tristan Ward, Robyn Hampton, Charlotte Shaw og Jessica Townsley.  De jobber alle knallhardt og gjør alt de kan for at publikum skal like dem.  Det er en vanskelig oppgave i en forestilling som aldri helt klarer å bestemme seg for om den vil bli tatt seriøst, eller om vi bare skal le av dens litt daterte og oppvarmede vitser.

Når det gjelder bandet, holder Connor Fogel dem godt samlet, men lyddesignet favoriserer dem dessverre på bekostning av sangerne. Stemmene forsvinner ofte under støyen fra rockebandet hans.  Dette tjener ingen.  Denne forestillingen må kjempe hardt for å finne sitt publikum, og ærlig talt: ikke drukne sangerne.  Vær så snill.  Når det er sagt, så er trommeslageren veldig dyktig.  Bare plasser ham bak en pleksiglassvegg neste gang.  Slike vegger finnes av en grunn.

Spiller frem til 10. desember 2017

BESTILL BILLETTER TIL RASPUTIN ROCKS HER