ANMELDELSE: The Cardinal, Southwark Playhouse ✭✭✭

Stephen Boxer og Natalie Simpson i The Cardinal. The Cardinal

Southwark Playhouse,

Fredag 28. april 2017

3 stjerner

Bestill billetter nå

I de senere årene har vi sett en fornyet appetitt hos publikum for de dystre, blodige og kyniske dramaene fra den jakobinske og karolinske perioden. Dagens teatergjengere strømmer til verk av Webster, Ford og deres like, og sluker deres usminkede portretter av dysfunksjonelle amoralister låst i destruktive forhold preget av gjensidig selvutslettelse. Man får tolke det som man vil, men hvis du var bekymret for at teatersjefene skulle gå tom for slike grusomheter å servere sine trofaste gjester, kan du ta det helt med ro: det er mer enn nok å ta av.

Og her, ved det evig foretagsomme Southwark Playhouse på Newington Causeway, får vi et nytt navn til listen over feirede hevntragedie-forfattere: James Shirley. Hans stykke «The Cardinal» har fått en flott nyoppsetning i teatrets intime spillerom. Stykket representerer det siste sukk for denne makabre motebølgen. Det ble utgitt i 1641 og balanserer på kanten av vulkanen som skulle bryte ut året etter med den engelske borgerkrigen. Ikke nok med det, forfatterens egne katolske sympatier hiles tvetydig gjennom dette øyeblikksbildet av de machiavelliske renkespill utført av en av den romersk-katolske kirkens mektige menn i Spania.

Rosie Wyatt, Natalie Simpson og Sophia Carr-Gomm i The Cardinal

Regissør Justin Audibert har samlet et sterkt ensemble på 11 skuespillere for å fylle det tette rommet, og han har plukket fra øverste hylle: her finner vi tidligere krefter fra både RSC og National Theatre. De er en fryd å se på. Stephen Boxer, i tittelrollen, koser seg åpenbart i rollen som en av Guds mest utspekulerte hoffmenn. Natalie Simpson spiller den svimle, men også vampsyke enken Duchess Rosaura. Hennes valgmuligheter for en andre ektemann står mellom den romantisk fortapte Alvarez (Marcus Griffiths) og hans bøllete, Bosola-aktige morder Columbo (Jay Sieghal). Timothy Speyer holder orden på sakene som Antonio, mens Ashley Cook leverer en fornøyelig tolkning som en drømmende og virkelighetsfjern konge av Navarra (enhver likhet med datidens britiske monark var nok høyst bevisst fra forfatterens side).

Dette er en fascinerende tid i britisk kunsthistorie. Teatret sto på terskelen til å bli et organ for samfunnskritikk og debatt. Det er ikke rart Cromwell stengte teatrene så snart han kom til makten (selv om han, som alle mektige gledesdreperne, fortsatte å nyte private forestillinger for sitt eget velbehag). Men da han og systemet hans var borte, gjenåpnet teatrene og slapp løs en revolusjon i ytringsfrihet man aldri hadde sett maken til. Dette stykket fanger oss i det ladede øyeblikket hvor forfattere som Shirley lengtet etter å bryte ut av konvensjonene. Det stramt regisserte plottet og fokuset på den sentrale handlingen peker frem mot intensiteten vi senere skulle se i restaurasjonsperioden. Shirley unngår også de store episke talene til fordel for mer private og enkle menneskelige interaksjoner.

Marcus Griffiths og Natalie Simpson i The Cardinal

Språket han skriver er imidlertid sterkt preget av datidens vane med å låne fra andre kilder. Enkelte replikker og hele dialogpartier er hentet fra andre dramaer. Dermed kan vi høre et elskovspar planlegge et mord, mens de plutselig snakker med ordene til Beatrice og Benedick fra Shakespeares «Stor ståhei for ingenting». Det fungerer, men det kan høres rart ut hvis man kjenner referansene. Mye av dette går selvsagt den gjennomsnittlige teatergjengeren hus forbi, og i så fall vil det ikke være til hinder for opplevelsen.

Den travle scenen gir ikke mye rom for overdådig dekor, så Anna Reid har holdt designet enkelt – et røkelseskar, et trappetrinn, en grå vegg og katedralaktige gulvfliser – lyssatt nøkternt av Peter Harrison. Kostymene er stilrene, og Max Pappenheims lyddesign får oss til å tro at vi befinner oss i et enormt, ekko-fylt rom før farten settes ned til en mer intim atmosfære. Bret Younts koreograferte kamper er praktfulle, inkludert en virkelig imponerende fektescene i andre akt.

James Shirley er kanskje ikke den største dramatikeren dette landet har fostret, men han er langt fra den dårligste, og dette er sannsynligvis hans beste verk. Det vender tilbake til oss i en tid preget av nasjonal usikkerhet som på mange måter kan sammenlignes med perioden det ble skrevet i. Med sin underlige metafor om makt og åndelighet, har det kanskje fortsatt noe interessant å fortelle oss. De siste replikkene – bare vent til du hører dem – vil definitivt sørge for at du forlater teatret med troen på at han har det.

Foto: Mitzi de Margary

BESTILL BILLETTER TIL THE CARDINAL VED SOUTHWARK PLAYHOUSE